Skam og selvbedrag
De fleste mennene som hentet de norske jødene, var norske politifolk, i tillegg kommer norske hirdfolk og norske SS-soldater. Det var ikke en eneste tysker blant dem.
Arnfinn Moland og Hans-Wilhelm Steinfeld vil ikke føle skam. De vil heller ikke at andre nordmenn skal føle skam. Spesielt ikke for deportasjon av jøder under krigen. Det er lenge siden, dessuten hadde nazistene skylden. Ferdig snakka.
Skam beskrives gjerne etisk som en form for umoden og uavklart skyld. Eller psykologisk som en følelse av hjelpeløshet og avmakt. Skam er dypt ubehagelig. Det er lett å forstå at både Moland og Steinfeld vil distansere seg fra skammen. Samtidig er det foruroligende at de gjør det på bekostning av norsk historie.
Jødeaksjonen i 1942
26. november 1942 kl. 04.30: 300 nordmenn samles i bakgården i Kirkeveien
23. De fleste er norske politimenn uten nazisympatier, i tillegg kommer noen norske hirdfolk og norske SS-soldater. Det er ikke en eneste tysker blant dem.
Mennene deles opp i 100 patruljer, hver av dem får en drosje med sivil norsk sjåfør. Hver patrulje og bil får også en liste over norske jøder i Oslo og beskjed om å hente familiene og kjøre dem ned til kaien, hvor lasteskipet Donau venter.
Aksjonen foregår de neste 12 timer, patruljene kjører skytteltrafikk mellom havnen og bydelene der jødene bor, som Frogner, Slemdal, Grünerløkka og Kampen. Patruljene som dunker på dørene, later som om det bare er noen problemer med papirene, spør om de kan vaere så vennlige å bli med på politistasjonen. Det er ikke nødvendig å ta med annet enn yttertøyet, forteller de.
Nede på kaia tar tyskerne over, tvinger familiene ned i lasteskipet. Klokken 15 er alt over. På denne tiden lykkes det naermere et halvt tusen nordmenn å tømme hovedstaten for jøder. Det er ingenting som tyder på at en eneste patrulje prøvde å snike seg unna jobben, at noen forsøkte å varsle hva som var på gang. 530 mennesker var nå på vei til Auschwitz.
Knut Røds forsvar
Den som planla og utførte denne uhyre effektive aksjonen, var politiinspektør Knut Rød. Han var en alminnelig politimann med lite eller ingenting til overs for tyskere eller nazister. Han fikk ordrer fra den norske politisjefen Karl Martinsen, som lenge hadde sympatisert med nazistene.
Knut Rød ble etter krigen stilt for retten, ansvarlig for å ha iverksatt pågripelsen av jøder denne skjebnesvangre novembermorgen. Rettspapirene ligger i Riksarkivet, og dokumentasjonen tyder på at Knut Rød ikke løftet en finger for å berge en eneste jøde. Tvert imot fortelles det at en jødisk nabo rett før aksjonen kom til ham for å spørre om råd. Rød hadde overhodet ikke vaert til hjelp.
Egentlig en god nordmann?
I rettspapirene kan Røds forsvar fremdeles leses. «Jeg er personlig en absolutt motstander av vold og brutalitet», skriver Rød, og fortsetter; «og har aldri foretatt meg noe slikt i de 16 år jeg har vaert politimann, like lite som jeg har oppfordret andre til slik opptreden, eller stilltiende samtykket til slikt.»
For Knut Rød hadde jo ikke forvoldt noens død. Han hadde bare forflyttet mennesker fra ett sted til et annet, med den største respekt, noe han var opptatt av å fremheve under rettssaken. At han flyttet dem til skipet som seilte mot utslettelse, virket det ikke som han tok inn, selv under rettssaken.
Og den ene motstandsmannen etter den andre kom for å forsvare Knut Rød. Han var jo egentlig en god nordmann, han ble vaerende i politiet for å bidra i vanskelige tider, han hadde til og med gitt motstandsfolk informasjon. Saken endte med at Rød ble frikjent.
Når blir ansvaret kollektivt?
Og det er lett å forstå. For hvis vi skulle dømme Knut Rød, hvem ville den neste vaere? Alle de andre involverte politimenn under aksjonen? Drosjesjåførene? Naboene som hadde fått med seg hva som skjedde, men ikke sa ifra til andre, som unnlot å spre rykte om at en jødeaksjon var i gang denne iskalde høstmorgenen?
Det er like lett å skjønne Arnfinn Moland og Hans-Wilhelm Steinfeld, 76 år senere. Moland bruker hele sin tyngde og posisjon som historiker og tidligere leder for Hjemmefrontmuseet når han skriver «La det vaere klart: Det var den tyske okkupasjonsmakten ‘som sendte de norske jødene til sin død’, helt i tråd med den nazistiske ideologi.» Nasjonal selvpisking, kaller Moland andre årsaksforklaringer. Steinfeld legger sitt jødiske opphav i potten og håper å vinne ytterligere kredibilitet når han hevder det er meningsløst «å anvende begrepet kollektiv skyld og ansvar i historisk analyse.»
Samtidig, det å omtale alle involverte i aksjonen 26. november som uskyldige, vil si å frata mennesker enhver mulighet for handling: Det var ingen som rettet pistolmunningen mot disse politimennene. Det hadde vaert enkelt for én av taxisjåførene å lekke informasjon om aksjonen til andre. Det ville medført små farer å avvikle aksjonen mindre effektivt, så noen kunne komme seg ut av byen i tide. Slike grep berget de fleste danske jøder i en tilsvarende aksjon.
Heltefortellingens varme
At den israelske ambassadørens formulering – som startet hele debatten – er uheldig, kan vi sikkert bli enig om. At mange jøder også ble smuglet ut med hjemmefrontens hjelp, er det heller ingen tvil om. Men derfra å etablere en retorikk som om nordmenn som sådan var uskyldige for den største etniske rensingen på norsk jord, grenser til revisjonisme.
Det generelt å avfeie et begrep som kollektivt ansvar i årsaksforklaringer, er i praksis å oppgi enhver demokratisk tenkemåte. Som om historien utfoldes av noen få menn med full makt og kontroll. Som om ikke alle våre liv og handlinger spiller inn på historiens gang.
Europeere har hatt lett for å skylde på tyskerne, tyskere på nazistene, nazistene på lederskapet, lederskapet på Hitler. Dilemmaet er bare: Det vil alltid finnes en Hitler. Men hvem slipper ham til, hvem lar ham få makt og muligheter?
Vi kan godt fortsette å varme oss på heltefortellinger som i Max Manus og Kampen om tungtvannet, som Moland og Steinfeld åpenbart foretrekker. Jeg er bare ikke sikker på om vi har så mye å laere av det.