Jeg føler et press på å vaere mange forskjellige versjoner av meg selv

Hvordan er det egentlig en tenåringsjente på 16 år tenker? Kanskje dere tror at jeg skal skrive om karakterpress eller noe i den duren, men det skal jeg ikke. Jeg skal skrive om presset jeg føler, for å vaere mange forskjellige versjoner av meg selv, men samtidig vaere meg selv fullt og helt.

For å klare å vaere alle versjonene av meg selv, føler jeg at jeg må vaere «perfekt» på alle mulige måter. Jeg skal vaere en ansvarsfull datter, en god venn, et godt forbilde overfor tantebarna mine, fremstå bra på alle sosiale medier, flink i sport, på skole og se bra ut. Og alt det jeg skal vaere, passer ikke sammen. Om jeg er med venner og familie samtidig, blir jeg usikker på hvordan jeg skal oppføre meg. Skal jeg vaere den typiske fjortisen som vennene mine vil se, eller skal jeg vaere den ansvarsfulle datteren foreldrene mine ønsker at jeg skal vaere? Jeg føler at mennesker rundt meg bare vil se den «perfekte» versjonen av meg. Den som aldri har det vondt og som er trygg i alle sine roller.

Å fremstå som perfekt hele tiden, sliter meg ut. Jeg klarer så vidt selv å holde kontroll på hvem jeg skal vaere til ulike tider. Når disse personlighetene kraesjer med hverandre, blir det så komplisert å vaere meg at jeg ikke klarer å vaere noen av dem. Men det er da jeg egentlig er meg selv. Hysterisk ut av kontroll og uten å vite hvordan jeg skal gå frem for å vaere den «perfekte».

Jeg klarer ikke å vaere alt alle ønsker at jeg skal vaere. Det gjør at jeg blir sint på meg selv og føler meg mislykket.

På en måte skjønner jeg at samfunnet ikke kommer til å dømme meg om jeg ikke klarer å prestere i alt. Jeg dømmer meg selv mest. Jeg blir skuffet og sint om jeg ikke klarer å nå både målene jeg setter for meg selv og forventingene jeg føler at samfunnet har til meg. Det store spørsmålet vil stå ubesvart: Hva vil egentlig skje om jeg er meg selv fullt ut?