2014: – Jeg hater internett 2018: – Det blir bare verre

Forfatter Jarett Kobek brettet ut de negative sidene ved sosiale medier og den farlige maktkonsentrasjonen i Silicon Valley lenge før resten av verden våknet.

Romanen Jeg hater internett er kommet på norsk.

Med internett ble vi lovet demokrati, ytringsfrihet og en bedre verden. Vi valgte å benytte muligheten til å spre hat, nakenbilder og falske nyheter. Behovet for å dele alt mulig på nett, har samtidig sørget for at noen svaert få selskaper fortsetter å vokse seg helt grotesk rike.

Alt dette og mer til skriver Jarett Kobek om i romanen Jeg hater internett, som er ute på norsk i disse dager. Med Cambridge Analyticaskandalen, russernes påvirkning på den amerikanske valgkampen og en stadig økende skepsis til selskaper som Facebook, Google, Apple og Amazon, passer Kobeks fortelling perfekt inn i samtalen om internett våren 2018.

Men Jeg hater internett ble skrevet i 2014. Det er en evighet siden, i hvert fall med tanke på nettets tempokrav.

– På den tiden slo det meg ikke at ting kunne bli enda verre, men det bare fortsetter. Skrur du på TVen eller laptopen din, møtes du av en strøm av informasjon om nettets negative virkninger på samfunnet, sier Kobek på Skype fra New York.

Dritten på Twitter

Det er ikke lett å oppsummere hva Jeg hater internett egentlig handler om.

I sentrum for handlingen, som er ren fiksjon, står Adeline. Hun er en halvberømt kvinne «i et samfunn som hater kvinner». I et foredrag hun holder for studenter, kommer Adeline i skade for å ytre upopulaere meninger om Beyoncé og Rihanna. Foredraget blir filmet og «går viralt». Dermed er Adeline fritt vilt i sosiale medier. Dritten renner inn.

Parallelt løper noen historier om rasisme, boligpriser i San Francisco, rike folks oppheng i forfatteren Ayn Rand og mye, mye mer.

Kobek insisterer selv på at Jeg hater internett er en dårlig bok. I formen minner den mer om sjargongen på internett enn om en tradisjonell roman, full av oneliners, avsporinger og forenklinger.

Forfatteren erkjenner at han var tidlig ute med å peke på nettets negative virkninger.

– Ja, jeg var nok litt heldig. Det kommer kanskje av at jeg bodde i San Francisco, der du med egne øyne kunne se hvordan teknologiselskapene forandret byen, saerlig i årene 2008–2013. Vi snakker om dyptgående endringer som er svaert negative for alle som ikke selv jobber i selskapene eller som er veldig rike, sier Kobek.

Valgkamp på nettets premisser

Først da Trump vant presidentvalget, åpnet verden øynene, mener Kobek.

– Folk skjønte at nettet hadde spilt en viktig rolle i kampanjen, mens teknologiselskapene selv ikke hadde noen idé om hva de skulle foreta seg. Det er historiens kanskje mest oppsiktsvekkende eksempel på en uintendert konsekvens. Det er umulig å se for seg at Trump kunne blitt president uten sosiale medier, sier Kobek.

Uten å forstå det selv, kjørte Trump fra starten en stil som spilte på nettets premisser, ifølge forfatteren.

– Det virket, og nå aksepterer vi at det er slik. Problemet på nettet er at en eller annen 15-åring alltid skal bryte inn og kalle deg et rasshøl slik at debatten kollapser. Jeg tror det var det som skjedde i valgkampen. Det er skremmende, for én av disse 15-åringene kontrollerer nå 6000 atomstridshoder, sier Kobek.

Henger ut teknomilliardaerene

Da Kobek skrev boken, hadde ikke Trump engang lansert seg selv som presidentkandidat, så hans rolle i Jeg hater internett er ikke-eksisterende. Til gjengjeld er mange av Trumps milliardaerkolleger blitt sentrale karakterer i en ellers oppdiktet historie. Folk som Steve Jobs, Peter Thiis, Larry Page, Sheryl Sandberg og Jeff Bezos opererer i ytterkanten av historien og beskrives konsekvent i svaert negative ordelag. Det samme gjelder tjenestene disse menneskene står bak. Om én av Silicon Valley-toppenes arbeid med Google Books skriver Kobek for eksempel:

Google Books var Googles forsøk på å stjele åndsverket til alle forfattere i USA ved å tilby gratisutgaver av verkene deres i en ubrukelig le-