Mørkt, viktig og spennende
Aner Elisabeth Moss litt lys i enden av tunnelen? The Handmaid’s Tale er både mørkere og mer spennende enn før.
Første sesong av The Handmaid’s Tale ble rettmessig hyllet som en briljant filmatisering av Margaret Atwoods dystopiske roman fra 1985.
Boken handlet om et fremtidig samfunn hvor bokstavtro kristne gjeninnførte slaveriet, bare med unge kvinner som fødemaskiner for den regjerende klasse, og serien ble like ubehagelig som fengslende og viktig. Den viste hva som skjer når hardt opparbeidede rettigheter files på helt til de brått en dag fjernes med makt.
Umenneskelig vond tortur
Elisabeth Moss er fremdeles i hovedrollen som June, eller Offred, som hun heter som den nå gravide tjenestepiken som lever i fangenskap hos kommandør Fred Waterford og fru Serena. Etter forrige sesongs lille opprør fra tjenestepikene skrur despoten tante Lydia det ekstra tett til for pikene, som nektet å steine en venninne.
Scenen på et forlatt Fenway Park i Boston er det kaldeste og skumleste som har åpnet en seriesesong. Når horror-scenen følges opp av en umenneskelig vond hånden-over-komfyren torturscene, lurer man et øyeblikk på om The Handmaid’s Tale er på full fart over i torturpornoland: null håp, bare plaging.
Det virker nesten som serieskaperne selv skjønner dette, for etter en brutal start på sesongen sender de June/Offred inn i en tunnel hvor hun kan se et lys som så vidt flimrer i enden. Akkurat som Moira rømte til Canada i sesong 1, får June nå samme mulighet.
Dette gir The Handmaid’s Tale en helt ny dynamikk. Både rent spennings- og fremdriftsmessig, fordi det ikke bare er ren undertrykkelse og null håp, men det åpner også for et mer interessant blikk på Waterford-familien.
Hvordan opererer de undertrykkende enhetene – i samfunnet så vel som i familien – når kontrollen glipper? Hva skjer med et diktatur som kastes ut i mørket?
Sesongen får også et løft av bedre bakgrunnshistorier. Vi får tettere blikk på Junes liv som karrièrekvinne og småbarnsmor, og Emilys – den lesbiske universitetslaereren som ble sendt i arbeidsleir – forhistorie har et sterkt anslag.
I et tilbakeblikk advares Emily mot å ha bilder av seg og den kvinnelige kjaeresten på mobilen, «bare for sikkerhets skyld, til ting har roet seg». Seriens budskap er skingrende klart: Ingenting blir bedre om man bare moonwalker til siden mens det koker litt i midten.
Elisabeth Moss skinner
Mye smart er sagt om The Handmaid’s Tale, og serien kommer til å bli videre diskutert nå som sesong 2 er i gang. Få serier tar rettigheter, politikk og vår felles fremtid mer på alvor enn Margaret Atwoods historie, men seriens briljans ligger ikke i budskapet alene.
Det handler også om at serien tør å vaere en mørk spenningsserie samtidig som elendigheten virker total, at Elisabeth Moss får skinne som dramatiske, kameranaer skuespiller, og at The Handmaid’s Tale tør snakke i overskrifter selv når det tårner seg opp av dagsaktuelle metaforer og subtiliteter.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.