Det er all grunn til fortsatt å vaere redd for Hedda Gabler
et går ikke en eneste dag uten at Hedda skyter seg et sted i verden. Bare i løpet av de siste to årene er Ibsens 128 år gamle stykke blitt spilt på over 100 forskjellige scener fra Notodden i nord, til Bucuresti i øst som er den tapende part i fortellingen. Hun har intet livsprosjekt, og hennes selvmord har ikke konsekvenser for andre enn henne selv.
Så grusomt og ensomt det enn høres ut: Hedda er et menneske uten mening.
Da jeg møtte Hedda
Mitt første møte med Hedda Gabler var på Oslo Nye Dukketeater. Faren min, Knut Wiulsrød, spilte Jørgen Tesman – i denne versjonen en bikkje med et fåret smil. Kjersti Germeten spilte Hedda Gabler med en syltynn og formfullendt figur. En slags fruktbarhetsgudinne, hvis blikk var tomt.
Men aller størst inntrykk på tolv år gamle meg gjorde Tesmans tante Julle. På Oslo Nye Dukketeater ble hun spilt med raspet røst og morbid, komisk timing av den fordums hollywoodstjernen Anne-Lise Ruud, som dessverre døde nå i påsken.
Dukken var et sett med puter, og ble stadig flyttet rundt på scenen som en kontinuerlig smakløs og småborgerlig trussel mot Heddas romantiske verden.
«Tante Julle er den eneste sympatiske i Ibsens stykke,» sa jeg til skuespillerne på bakrommet. Da lo de godt.
«Når du blir eldre vil du forstå at Julle ikke er så ålreit å ha på besøk,» sa de.
Tante Julle som katalysator
Ibsen gir Julle liten scenetid, men han bruker henne godt. Allerede i løpet av stykkets første ti minutter skjønner Tante Julle at Hedda er gravid, og at nevøen hennes ikke har tatt poenget. Før hun forlater scenen, bøyer hun hodet til Hedda som om det var en besvergelse. «Deilig, deilig, deilig er Hedda. Gud velsigne og bevare Hedda Tesman. For Jørgens skyld.»
Leder av Senter for Ibsen-studier, Frode Helland, påpeker i artikkelsamlingen at denne scenen oppsummerer hele stykket. Hedda ønsker å komme seg vekk fra det småborgerlige, men det er en kamp hun aldri kan vinne. Barnet hun venter baerer bud om at hun alltid vil vaere i tantenes makt.
Tante Julle er altså en katalysator på Ibsens samtid, der kvinnens fremste oppgave var å vaere deilig og fruktbar.
Feminismen er avlyst
Utover 2000-tallet la jeg merke til at Tante Julle stadig oftere ble strøket fra manus. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg antar at regissørene som var født på 70- og 80-tallet syntes det feministiske perspektivet var utdatert. Isteden forsøkte de å vise Hedda som et unikt og ensomt individ, og dermed fri seg fra 68’ernes klamme idé om at alle er et produkt av sin tid.
I Peer Perez Øians diplomoppsetning fra 2010 var Jørgen Tesman kjekk og sympatisk i Mattis Herman Nyquists skikkelse. Tesman henvendte seg stadig til publikum, og publikum ble med om bord i hans virkelighetsbeskrivelse. Hedda var ikke til å forstå, sa forestillingen, det er Tesman som er offeret her.
Den evig irriterende Tante Julle blir en Mor Godhjerta i lokalmiljøet. Det er altså Hedda som er den tapende part i fortellingen. Hun har intet livsprosjekt, og hennes selvmord har ikke konsekvenser for andre enn henne selv.
Da jeg møtte Hedda
Mitt første møte med Hedda Gabler var på Oslo Nye Dukketeater. Faren min, Knut Wiulsrød, spilte Jørgen Tesman – i denne versjonen en bikkje med et fåret smil. Kjersti Germeten spilte Hedda Gabler med en syltynn og formfullendt figur. En slags fruktbarhetsgudinne, hvis blikk var tomt.
Men aller størst inntrykk på tolv år gamle meg gjorde Tesmans tante Julle. På Oslo Nye Dukketeater ble hun spilt med raspet røst og morbid, komisk timing av den fordums hollywoodstjernen Anne-Lise Ruud, som dessverre døde nå i påsken.
Dukken var et sett med puter, og ble stadig flyttet rundt på scenen som en kontinuerlig
Elvecruise på Douro i Nord-Portugal