Gjorde popkunsten norsk
Pushwagner var ikke bare en norsk popkunstner. Han gjorde popkunsten norsk. Han brukte reklame- og underholdningsindustriens metoder for å kritisere dens oppfordring til forbruk. Etter et konfliktfylt liv, etterlater han seg en stor kunstnerisk arv og økt glede rundt kunsten.
Kunsten eies av alle
Da popkunsten oppsto på 50- og 60-tallet, var et helt sentralt poeng for bevegelsen å demokratisere kunsten. Kunsten skulle ikke lenger vaere forbeholdt de rike, og popkunstnerne var ofte fascinert av populaerkulturen – samtidig som de kritiserte det kommersielle apparatets masseproduksjon og oppfordring til konsum. Like fullt som de brukte det kommersielle apparatets teknikker, som kjendiseri, for å treffe massene, kom kunsten med et appropriert, kunstnerisk perspektiv.
Denne ambivalensen kjennetegner Terje Brofos’ umiskjennelige streker, og gjør ham til Norgeshistoriens kanskje aller viktigste popkunstner.
Toppet karrièren i 70-årsalderen
Ambivalensen treffer Terje Brofos’ liv på flere måter. Pushwagner levde en bergog-dal-bane av et liv, fra barndom på Berg i Oslo, til et konfliktfylt kunstnerliv med periodisk hjemløshet, tung rusavhengighet. Det ble også store offentlige rettsstrider før han mot slutten av sitt liv ble anerkjent som en av landets viktigste samtidskunstnere.
Pushwagner hadde en imponerende aktiv karrière. Sommeren 2015 solgte han kunst for 27 millioner kroner. Det er altså ikke før i slutten av hans liv, i 70-årsalderen, at han utmerker seg i tetsjiktet som en av Norges mestselgende samtidskunstnere. Samtidig med livsgleden blir fargene kraftigere, det han gjerne kaller «psykoaktive»: «De trenger gjennom netthinnen og får en spesiell plass i hjernen.»
Han traff hjertene til folk
Men det var mer med ham enn bare den økonomiske suksessen. Pushwagner traff hjertene til folk. Til den grad at han fikk applaus for å ankomme egen utstillingsåpning på Fineart i Oslo i 2015 i en italiensk millionbåt – ikke akkurat typisk norsk. Samme kveld solgte han kunst for tre millioner kromer, heller ikke typisk for en norsk kunstner. Kanskje heller det motsatte: han var ekstraordinaer, skjellsettende og en nordmann det bare fantes en av. En helt uløselig Rubiks kube, slik rockevokalist Raymond Teigen Hauger beskriver ham.
Pushwagner tegnet samfunnet i vår samtid som mega, mekanisk og masseprodusert, alltid med en kritisk brodd. Hans kunst var preget av hippietidens samfunnskritikk, flower power-idealer, psykedelia og popkunst. Typisk var malerier på store formater og kraftige farger, utført i en umiskjennelig tegneseriestil.
Utfordret våre oppfatninger
Scenene skildret et moderne, kapitalistisk arbeidsliv, blokktilvaerelse og bymiljøer med skyskrapere. Personene er ofte uten personlighet.
På et popkunstnerisk vis tok han objektene ut av sitt miljø for å gjengi dem i utradisjonelle materialer og formater. Slik utfordret han mange av våre oppfatninger med et viktig kunstnerisk perspektiv.
Han utforsket de visuelle klisjeenes psykologiske overtoner og har i denne prosessen påvirket måten vi betrakter våre omgivelser og vårt storsamfunn på.
Mitt aller første kunstkjøp
Men like fullt var han også stor del av samfunnets kjøp- og salg-mentalitet. Pushwagner brukte underholdningsindustriens teknikker, han studerte fra 1958 til 1961 tross alt reklame ved det som den gang het Kunst- og håndverksskolen og tilgjengeliggjorde kunsten for mange på popkunstnerisk vis.
Med hans overbevisende talent, morsomme tegninger, spennende personlighet og interessante perspektiver, ble et Pushwagner-trykk det første kunstverket jeg noen gang kjøpte. Terje Brofos var altså denne kunstanmelderens inngang til kunsten, noe han helt sikkert har vaert for mange andre også.
Pushwagner ble en kunstner som på popkunstnerisk vis introduserte massene for kunsten. Ved å jobbe med trykk i stort opplag ble han ikke selv bare styrtrik, han klarte å demokratisere kunsten.