Historie, Israel og mediene
Jeg har aldri sagt at alle nordmenn er etterkommere av Quisling.
I en kronikk publisert i Aftenposten omtaler Hans-Wilhelm Steinfeld meg som både tåpelig og arrogant for å hevde at «at alle nordmenn stammer fra Vidkun Quisling».
Problemet er at jeg aldri har sagt at alle nordmenn er etterkommere av Quisling, det er heller ikke min mening. Det ville vaert feil ut ifra et moralsk og faktabasert ståsted. Det begynte med at jeg ble feilsitert i Dagsavisen, og misforståelsen fornaermet mennesker som ble villedet av Dagsavisen og andre medier. Jeg kunne nok vaert mer presis, og har siden klargjort mine uttalelser flere ganger. Var Steinfeld klar over at premisset som lå til grunn for hans kritikk var uriktig?
Mente det metaforisk
I min Facebook-kommentar definerte jeg en person som en etterkommer av Quisling for å hevde at Israel er en illegitim stat, fornekte vår rett til å eksistere og sammenligne Israel med Nazi-Tyskland. Dette mente jeg naturligvis metaforisk. Mediene og andre har ignorert dette aspektet av historien.
Debattens fokus burde ikke vaere hva den israelske ambassadøren våget å si (på et udiplomatisk språk), men det ensidige og forvrengte bildet av Israel i deler av norske medier og offentlig debatt der grove beskyldninger og utsagn, utelatelser og faktafeil faller lett.
Noen argumenterer for at Israel ikke tolererer kritikk. Tvert imot. I Israel eksisterer det en sterk samfunnsdebatt om regjeringens politikk, inkludert politikken som føres mot palestinerne. Poenget er at det å sammenligne Israel med NaziTyskland, hevde at vi er blodtørstige og benekte lovligheten av statens eksistens, ikke faller i kategorien «kritikk». Disse og lignende løgner er ikke noe annet enn en moderne versjon av den europeiske middelalderens blodanklager der jøder ble beskyldt for å forgifte brønner og drepe kristne barn for religiøse formål. Slike påstander er internasjonalt anerkjent som antisemittiske og bør bekjempes av oss alle, nordmenn og israelere.
Jeg opplevde at mange brukte feiltolkningen av min Facebook-kommentar som et nyttig verktøy for å omgå ett av mine sentrale poenger, nemlig i hvilken grad Quisling og hans tilhengere er en integrert del av norsk historie og hva det burde ha å si for den lokale debatten rundt israelsk politikk.
«Mr. Q»
Mer enn én norsk venn som innrømmet gyldigheten av min Quisling-påstand, rådet meg til å la navnet «Mr. Q», som noen kalte ham, stå utenfor debatten fordi den berører rå nerver her til lands. Jeg finner det vanskelig å tro at dette i et åpent og pluralistisk samfunn kan vaere et gyldig argument. Steinfeld poengterer at Quisling ble henrettet. Samtidig var det lokale kollaboratør som unngikk straff, og det var flere som sluttet seg til SS enn motstandsbevegelsen. Det er et historisk faktum at jøder ble forfulgt i århundrer i Europa. Det er et historisk faktum at det var den europeiske sivilisasjonen som skapte kulminasjonen av denne forfølgelsen: Holocaust. Jeg mener at det er behov for å inkludere relevante fakta i historiske og andre diskusjoner så lenge de presenteres i en skikkelig sammenheng.