Er velferdsstaten på vei utfor stupet?

Jeg har selv sittet i kjelleren på Ila på avdeling G og kjenner godt igjen forholdene som ble avdekket i Brennpunkt- dokumentaren «Fengslet og forlatt». Sammen med forrige ukes oppslag i mediene om heroin og prostitusjon i barnevernsinstitusjoner, og uvanlig høye selvmordstall for mennesker som var i kontakt med psykisk helsetjeneste, setter det i gang noen refleksjoner.

Det at vi ikke har dødsstraff i Norge, og at vi har et velferdsapparat som er til for å gi dem av oss som trenger det, det vi trenger når vi trenger det, åpner opp for noen utfordringer.

Det er lett å feie under teppet mennesker som har handlet hinsides ondskap, de som ikke er som oss, og det er lett å ikke se den uretten som ikke angår oss selv. Men er det greit?

Jeg har selv vaert på Ila avdeling G, men det var ikke der det startet. Jeg hadde hus, hjem, familie og endte opp der etter å ha oppsøkt hjelpeapparatet for hjelp knyttet til rusproblemer, depresjoner og ADHD-problematikk. Resultatet av behandlingen jeg fikk, utløste alvorlige psykoser og ledet til over 40 innleggelser i akuttpsykiatrien, flere titalls glattcelleopphold, 2,5 måned oversoning på glattcelle og tre uker på avdeling G som kronen på verket i perioden 2007 - 2009.

Det er mye jeg kunne gjort annerledes, og også en del ting jeg kunne latt vaere å gjøre. Men uansett, spist er spist, og jeg tar ansvar for meg og mine handlinger.

Dette har laert meg noe viktig om konsekvens, for om noe har en konsekvens for meg, vil det også ha en konsekvens for deg, og også for samfunnet, for det handler om vi og oss.

Det vi ser i dag, er blodrøde varsellamper vi i fellesskap har brukt flere tiår på å kåle til, og nå trenger vi at myndighetene tar ansvar.

Er det etisk, faglig og samfunnsøkonomisk forsvarlig å legge lista for soning, behandling og rehabilitering så lavt at den ligger rett over grensen for uforsvarlig?