Frank Rossavik: Det er ingen naturlov at Ap kommer tilbake

Landets sosialdemokrater må passe seg: Det er ingen naturlov at Ap kommer tilbake.

Arbeiderpartiets kriser har gått over før, men et blikk på verden rundt viser at slike partier nå like gjerne kan parkere på lave nivåer eller falle sammen.

Sosialdemokratene sliter med det kjente dilemmaet: mobilisere kjernevelgere med røde prinsipper og visjoner eller friste flytvelgere med pragmatisk sentrumspolitikk?

Jeremy Corbyns nygamle Labour i Storbritannia er et eksempel på at man kan vinne oppslutning med det første, Emmanuel Macrons nye parti i Frankrike vant frem med det siste.

Ap må ta utgangspunkt i norske forhold. Problemet er at diskusjonen om veivalg nå stort sett bare føres utenfor partiet. Er det ikke på tide at Ap-folket selv tar en ordentlig debatt om meningen med det politiske livet?

Fra mål til «prosess»

Jo, mener Fredrik Mellem, leder av Oslo Arbeidersamfunn. Han har fått Oslo Ap til å vedta et forslag om å utarbeide et nytt prinsipprogram, det første siden 1981.

Forslaget skal behandles av Aps sentralstyre og landsstyre i vår. Blir det grønt lys, settes det ned en komité som skal utarbeide et forslag til behandling på landsmøtet i april neste år.

Er Jonas Gahr Støre og resten av den sentrale ledelsen klar for noe slikt?

Det er tvilsomt.

Ap er temmelig avideologisert. I prinsipprogrammet i 1981 gikk sosialisme fra å vaere et mål til å bli en «prosess». Senere ble prinsipprogrammet erstattet av noen betraktninger i arbeidsprogrammets innledning.

En farlig debatt

Sosialisme ble erstattet av sosialdemokrati. I programmet for 2013–2017 brukes ikke sistnevnte ord engang, unntatt et par ganger om internasjonale forhold. En forglemmelse, kanskje, men det sier i tilfelle også sitt om lav ideologisk bevissthet.

Ap-medlemmer flest synes å vaere opptatt av skole, helse, samferdsel og annen «brødpolitikk», ikke av prinsipper og visjoner.

Faren, sett fra toppen, er at de mest ideologisk bevisste – hvorav noen like gjerne kunne ha vaert i SV eller Rødt – vil dominere en debatt om nytt prinsipprogram. Landsmøtet kan så ende med å vedta et dokument som erstatter en vanskelig uklarhet om hva Ap er med en enda vanskeligere klarhet.

Bør ikke tenke defensivt

Men: Har Ap råd til å tenke så defensivt når partiets oppslutning er halvert siden gullalderen, og når verden endrer seg raskt? Kan ikke en god diskusjon om hverdagspolitikkens overbygning bli en vitaminsprøyte?

Hvis debatten forberedes og ledes godt, behøver den heller ikke å bli kuppet av en fraksjon.

Mímir Kristjánsson, som har permisjon fra jobben som nyhetssjef i Klassekampen, argumenterer i en ny bok for det samme som Oslo Ap. Boken heter Hva ville Gerhardsen gjort?

Ett av svarene er altså at han ville ha utarbeidet et nytt prinsipprogram.

Einar Gerhardsen, statsminister det meste av tiden fra 1945 til 1965, var betydelig mer radikal enn senere Ap-ledere. Kristjánsson utleder at Gerhardsen ville ha vaert like rød i dag.

Ikke reformistisk engang

Gerhardsen ville, ifølge forfatteren, ha vaert opptatt av arbeidernes plass i partiet, en klar ideologi, dristige reformer og styringsoptimisme. Med det siste mener Kristjánsson at Gerhardsen i 2018 ville ha ønsket en stat i en aktiv rolle også som industribygger og bankeier.

Det er fremoverlent å påberope seg autoritet fra en mann som døde for 31 år siden, men Kristjánsson argumenterer ganske godt. Han tar med at andelen som identifiserer seg som «arbeider», er halvert siden 1960-tallet, men anfører at et flertall fortsatt er uten høyere utdannelse.

Ap har gått fra å vaere revolusjonaert til å bli reformistisk og derfra til i dag – ifølge forfatteren – til ikke å vaere reformistisk engang. Partiet gikk til valg i 2017 uten forslag om en ny reform.

Intet om innvandring

Og mens det finnes mekanismer for å sikre representasjon av kjønn, landsdeler, etnisitet og legning, gjør det som heter Arbeiderpartiet intet for å sikre arbeidere plass på ulike nivåer.

Det eneste Kristjánsson ikke skriver om, er innvandring, kanskje den enkeltsaken som har bidratt mest til å kutte båndene mellom Ap og dets tradisjonelle velgere. Han frykter muligens at Gerhardsen ville ha sørget for resolutt statlig inngripen også her?

Det siste temaet er et godt argument alene for en ny debatt om prinsipper. Og er det opp til forslagsstiller Mellem, skal den ikke kapres av venstrefløyen. Da han møtte Kristjánsson til debatt i NRK tirsdag, sa han at Ap skulle frem til noe, ikke tilbake.

Har Ap råd til å tenke så defensivt når partiets oppslutning er halvert siden gullalderen, og når verden endrer seg raskt?