Gnistrende samspill løfter Filmstjerner dør ikke i Liverpool
De av oss som er svake for amerikansk film noir fra 1940- og 50-tallet, vil aldri kunne glemme Gloria Grahame. I klassiske filmer som The Big Heat og In a Lonely Place fremstår hun som den arketypiske femme fatale, med en aggressiv seksualitet, både på og utenfor lerretet, som filmstudioene hadde problemer med å forholde seg til.
«How Gloria Grahame shocked Hollywood by seducing her teen stepson and ended up dying in Liverpool», var tittelen i tabloidavisen Daily Mirror da denne filmen hadde britisk kinopremière. Men det er de siste, tragiske dagene i Liverpool filmen tar utgangspunkt i, ikke skandalen som i sin tid rystet Hollywood.
Filmskaper Paul McGuigan lar de mest kontroversielle kapitlene av Grahames liv forbli i Hollywood i denne adaptasjonen av den selvbiografiske fortellingen om Peter Turners korte romanse med filmstjernen fra 1979 til 1981.
Slår gnister
Turner, spilt av Jamie Bell, var den gangen en aspirerende skuespiller, som bodde i samme oppgang som den tidligere filmstjernen, spilt av Annette Bening. Gloria Grahame var for lengst blitt fryst ut av det gode selskap i Hollywood og søkte tilflukt i Liverpool som skuespiller i et teaterstykke av Tennessee Williams.
Hun naermer seg 60, han har rundet 23, men aldersforskjellen forsvinner da det slår gnister mellom dem. Hun tar arbeiderklassegutten med til New York, der hun forsøker å få et bein innenfor den amerikanske filmog teaterbransjen igjen. Men ingen vil ha en såkalt fallen stjerne, som naermer seg pensjonsalder, og Turner blir vitne til hvordan selvtilliten hennes går i oppløsning.
Grahame var som så mange filmstjerner sykelig opptatt av sitt utse-
ende, som i Hollywood ble regnet som hennes fremste verdi, og det berøres forsiktig i filmen, kanskje altfor forsiktig. Den klassiske scenen fra The Big Heat, der Lee Marvin kyler kokende kaffe i ansiktet på Grahame, får en litt annen betydning når du vet mer om hvordan Hollywood behandlet henne.
Hvem var Gloria Grahame?
Første halvdelen av filmen tilhører Bening og Bell, og kjemien er upåklagelig. Måten de finner hverandre på, er skildret av regissøren og skuespillerne med ømhet og troverdighet, det er en sann fryd å se. Men sykdommen endrer dramaet – mye av handlingen kretser snart rundt hvordan Turners familie takler å ha den døende Grahame hjemme hos seg. Om det ikke hadde skjedd i virkeligheten, hadde jeg opplevd det som usannsynlig, men etter bruddet med Turner søker hun altså tilflukt hos hans familie da hun blir syk.
Dermed får flere av de britiske karakterskuespillerne i filmen mer plass, ikke minst Julie Walters og Kenneth Cranham i rollen som foreldrene, og de gjør en solid innsats. Men Bening blir liggende passiv i sengen og får langt mindre å spille på. Det samme får Bell, og dramaet mister mye av det momentum som oppsto av kjemien mellom dem.
Så trist, tenkte jeg på vei ut av kinovisningen: Grahame levde et komplekst og spennende liv, og alt vi får er noen nedslående siste dager i en kommunal leilighet i Liverpool.