Kim ler hele veien til torturkammeret
Menneskerettigheter betyr bare noe hvis de ikke kommer i konflikt med viktigere hensyn, det vil si de fleste.
En FN-rapport fra 2014 slår fast at det nordkoreanske regimet undertrykker sitt folk med metoder som er «slående like» dem Nazi-Tyskland brukte.
Opp mot 200.000 av en befolkning på 25 millioner er fengslet for reell eller påstått opposisjonell virksomhet. De utsettes for slaveri, tortur, voldtekt, tvungne aborter og drap, for å nevne noe. Mange har ingen utsikt til noen gang å bli satt fri.
«Fri» er uansett et i beste fall relativt begrep i Nord-Korea.
–Menneskerettighets bruddenes alvorlighet, omfang og naturforteller omen stat som ikke har noen parallell i dagens verden, sa FN-kommisjonens leder, Michael Kirby.
De politiske fangene får nok ta del i nyheten om diktator Kim Jong-uns besøk i Sør-Korea og all velviljen i den forbindelse. For dem vil det vaere en ekstra straff. De får se på at deres smilende sjeftorturist og bøddel feires som helt.
Begivenhetene nå vil trolig sementere, kanskje også forsterke, Nord-Koreas brutalitet mot eget folk. Dette blir i alle fall effekten på kort sikt. Presset mot landet utenfra vil avta. De økonomiske sanksjonene vil bli bygd ned.
Sør-Korea vil ytterligere begrense ytringsfriheten for nordkoreanske avhoppere, som en vennlig gest overfor Kim. Kina vil fortsette å sende avhoppere tilbake over grensen, til henrettelsen eller fangeleirene.
Raketter som pressmiddel
Diktator Kim blir kanskje også tatt inn i den internasjonale varmen, på et vis, i alle fall av USAs president. Donald Trump er jo ikke videre interessert i hverken demokrati eller menneskerettigheter.
Intet er originalt ved resonnementet. Alle har visst at Kim bygde atomraketter for å sikre diktaturets overlevelse. Det kunne skje ved at Nord-Korea ble urørlig, slik atomvåpenstater er. Enda bedre for Kim vil det vaere om atombombene tvang frem en fredelig løsning på hans premisser.
For det såkalte verdenssamfunnet er redusert spenning på den koreanske halvøyen, i beste fall en robust fred, gode nyheter. Med mindre Trump roter det til i sitt møte med Kim, er faren for krig – og atomkrig – nå mindre.
De 25 millionene som lever i Kims skrekkregime, får hjelpe seg selv.
Alltid et hensyn
Logikken er kjent. Det er alltid et annet hensyn som nøytraliserer bekymringer for menneskerettighetene.
Saudi-Arabias grove undertrykkelse av eget folk tolereres fordi landet er en alliert av Vesten. Cuba tolereres i dag fordi mangesyntes Castro var artig og liker revolusjons romantiske ferier der. Kina er innenfor fordi landet er så viktig for verdensøkonomien. Vietnam får undertrykke folk i fred fordi Vesten fortsatt har dårlig samvittighet for Vietnamkrigen. Iran er inntil videre fritatt for press på grunn av Iran-avtalen.
Listen kunne lett forlenges, og regimer som hegnes om av Russland og Kina, er ikke nevnt engang.
Stater veier tyngst
Iblant kommer det et regime som ikke har en mektig alliert, som er økonomisk ubetydelig og uten romantisk verdi. Militaerregimet i Myanmar hadde det tøft i noen år, men nå er en fredsprisvinner blitt plassert ved roret, og dermed får folkemordet på rohingyaene pågå i relativ ro.
Slik kan man ergre seg. Det hjelper lite. Problemene er både formelle og praktiske.
Internasjonal rett legger større vekt på staters enn menneskers rettigheter. Slik må det kanskje også vaere.
Noen andre land vil dessuten alltid se seg tjent med å la et undertrykkende regime sitte.
– Nå vet verden
De gangene verdenssamfunnet har grepet aktivt inn – med eller uten FN-mandat – mot despoter, har det gjerne ikke gått så bra. Et stabilt diktatur fremstår noen ganger som mindre ille enn det etterfølgende anarkiet.
Da lederen av Nord-Korea-granskingen la frem sin rapport i 2014, viste han til at mange ved annen verdenskrigs slutt sa at de ikke tidsnok visste hva som foregikk. – Men nå vet verdenssamfunnet. Ingen kan bruke manglende kunnskap som unnskyldning for ikke å handle, sa Kirby.
Likevel ligger det altså an til at handlingen overfor Nord-Korea fremover vil bestå i å håpe at en åpning mot omverdenen på mirakuløst vis vil redusere undertrykkelsen, slik det ikke skjedde med nabolandet Kina.
Går det riktig ille, får Kim Nobels fredspris.
Begivenhetene nå vil trolig sementere, kanskje også forsterke, Nord-Koreas brutalitet mot eget folk