Tragikomedie i et helt ekte klasserom
Vi står sammen i skolegangen på Hartvig Nissen, og har en følelse av at absolutt alt kan skje. Graffiti fra et fordums prosjekt famler på veggen. Små vinduer, tunge trapper og tett luft. Den slitte, anonyme døren, som rådgiveren (Oda Schjøll) låser seg inn og ut av i blå blazer og med et desillusjonert smil.
Den forsøksvis kule klasseforstanderen (Harald Rosenstrøm) med pistrete skjegg og malplassert vintagetreningsjakke. De er sammen på jobb i denne tunge bygningen fra 1899 som har utdannet norske kulturbyggere fra Bokken Lasson og Hege Schøyen, til dagens elever som Tarjei Sandvik Moe og Alfred Ekker Strande.
De to sistnevnte medvirker i kveldens forestilling, Nyanser av gris, som henholdsvis den pratsomme nerden Milan og den følsomme, men manipulerende, kjekkasen Elias.
Hva skjedde i Berlin?
Jeg har sett stedsspesifikt teater tidligere, men aldri følt stedets kraft så sterkt som nå. Vi låses inn i klasserommet, setter oss bak pultene og blir ropt opp av laereren med våre virkelige navn. Men Pernille i klassen mangler, og vi skjønner straks hvorfor. Det skjedde noe grisete med Pernille, Elias og en nugattiboks på klasseturen til Berlin.
Var hun for full? Har han skjenket henne? Var det sex, overgrep eller rett og slett bare noe tøys med sjokoladepålegg? Er Elias en overgriper eller et offer for ryktespredning?
Det er disse nyansene Antiteateret vil gå opp med Nyanser av gris. Det er midt i #metoo-debatten, men det forløses bare nesten som drama.
Godt og uglamorøst
Kvelden starter som komedie og slutter som tragedie. Gjenkjennelsen av klassesituasjonen står for mesteparten av komedien. Rådgiverens famling med teknikk og hennes totalt hjelpeløse powerpointforedrag om rus og sex. Milan som gafler i seg butikkens billigste tortillachips til frokost, og minner oss om at virkelighetens videregående ikke er malt i Skamduse farger. Det er mest lengsel etter naerhet, dårlig kosthold og uhåndterlig hårvekst.
Mens Tarjei Sandvik Moe og Oda Schjøll tar hånd om komikken, er tragedien sentrert rundt hva som skjedde i Berlin.
18 år gamle Alfred Ekker Strande gjør en svaert god innsats som Elias. Han har følelsene utenpå kroppen, og er like deler sint som sårbar. Det er interessant hvordan han ikke vil snakke om Berlin, men at han likevel tyr til både vold, beskyldninger og laererhjelp for å renvaske seg.
Mye godt kan sies om teaterkunstens evne til å skape illusjon, men det er noe eget å se 18-åringer spille jevnaldrende. Elias sitter på pulten bak meg, og han hører til i dette klasserommet. Du vet at han ikke skal legge 10-åringen, sende e-post til agenten og krangle med kona etter endt forestilling.
Det skaper en helt egen autentisitet, som Antiteateret bruker for alt den er verdt.
Kunne vaert farligere
Men Elias er en uforløst tragediekarakter. Han går ikke gjennom en dramatisk utvikling, og har ikke noe egentlig dilemma. Jeg tror Elias trenger en verdig motstander. Pernille kunne vaert en synlig karakter i dramaet, slik at sympatien skiftet gjennom forestillingen. Eventuelt kunne venninnen (intenst spilt av Camilla Klaudiussen) hatt kunnskap om hva som egentlig skjedde, og dermed blitt en farligere antagonist.
Det hadde også vaert interessant hvis laererne hadde sett Berlin-saken i lys av #metoo – og handlet deretter. Da ville Nyanser av gris blitt en langt farligere samtidsparodi.
Teater for sin generasjon
Når det er sagt, har Even Torgans stykke mange nyanser av samfunnskritikk og bøttevis med humor. Det er ikke første gang Torgan lager teater som treffer unge mennesker. Emo-generasjonen ble godt tematisert i Natt & Dagvinner Det går bra, og årets Nissenrevy (også den regissert av Torgan) ga oss en latter for livet.
Kvalitetene i revyen var noe av det samme som i kveldens forestilling: Skarp satire, Alfred Ekker Strande og lek med illusjonen.
Jeg gleder meg allerede til neste forestilling av Antiteateret.