De gode intensjoners politikk

Etter at Simon Malkenes, som er laerer i Oslo-skolen, omtalte problemer med egne elevers adferd i Dagsnytt Atten 5. mars, har det pågått en heftig debatt om skolemiljø, inntakskriterier til videregående skoler og laereres ytringsfrihet. Malkenes mener systemet med såkalt fritt skolevalg i Oslo fører til for stor konsentrasjon av «problemelever» på enkelte skoler, noe som igjen skaper et dårlig laeringsmiljø på disse skolene. Etter innslaget i Dagsnytt Atten hevdet noen av elevene ved Malkenes’ skole at han hadde krenket dem. Dette førte til at Malkenes fikk beskjed av rektor på skolen der han jobber, om at skolen ville undersøke saken. På den ene siden mener noen elever at Malkenes har opptrådt krenkende, på andre siden mener enkelte laerere og politikere at Malkenes er en «superhelt» som kjemper for ytringsfriheten. Og mange ser nå ut til å mene at det er noe alvorlig galt med systemet som gjør at laerere ikke tør å ytre seg i tilstrekkelig grad.

Stortinget har bestemt at rektorer må ta personalmessige skritt mot laerere basert på elevenes følelsesliv. Det er urimelig å kritisere skoleledere for å forsøke å følge den absurde lovgivningen.

Krenking, ikke mobbing

Jeg skal ikke gå naermere inn på de konkrete problemstillingene som er reist i Malkenes-saken. Men det finnes et bakteppe for denne debatten, nemlig opplaeringslovens bestemmelser om mobbing og krenkelse av elever. De gjeldende reglene om skolemiljø ble vedtatt av et enstemmig storting i fjor. Det er fristende å spørre hvor de politikerne som nå er ekstremt opptatt av ytringsfrihet og «tillitskultur», var den gangen. Det er for eksempel påfallende hvordan Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik i Aftenposten 29. april skriver høystemt om «arbeidsfolk som våger å vaere kritiske», eksemplifisert med Malkenes, uten å nevne med ett ord at det er det regelverket hun selv var med på å vedta for under ett år siden, som hjemler de sanksjonene hun nå synes å vaere kritisk til.

Regelverket Tajik og resten av Stortinget vedtok i 2017, kan ikke sies å vaere spesielt sterkt inspirert hverken av ytringsfrihetstanken eller tillit til de som arbeider i skolen. Og problemene mange nå peker på, var forutsigbare. Jeg skrev selv, i 2015, ganske kritisk om bakgrunnen for den loven vi nå har fått.

Et hovedgrunnlag for endringene i opplaeringsloven i 2017 var det såkalte Djupedalutvalget, som i 2015 leverte utredningen «Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø». Krenkelsesbegrepet var en del av lovverket om mobbing i skolen også før den siste revisjonen av kapittelet om skolemiljø i opplaeringsloven.

Men med Djupedalutvalget ble «krenkelser» løftet opp som det sentrale fenomenet som loven skal verne elevene mot. Utvalgets anbefalinger ble på dette punktet fulgt opp, blant annet ved at opplaeringsloven nå fastslår at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering» (§ 9 A-3). Og det er krenking, ikke mobbing, som utløser den nye aktivitetsog undersøkelsesplikten som førte til at skolen måtte ta personalmessige skritt i Malkenes-saken (§ 9 A-5).

«En subjektiv følelse av ubehag»

Det er dermed sentralt å forstå hva som ligger i lovens krenkelsesbegrep. Det er klart at krenkelsesbegrepet er et videre begrep enn «klassisk» mobbing. Men hva som utgjør en krenkelse er ikke definert naermere i loven utover de eksemplene som er gitt. I lovproposisjonen vises det til at disse eksemplene «ikke er en uttømmende oppramsing», at «krenkelser omfatter både direkte handlinger og verbale uttrykk» og «mer indirekte krenkelser som utestenging, isolering og baksnakking». Det understrekes at «begrepet krenkelser skal tolkes vidt». Det presiseres riktignok at ikke «enhver kritisk ytring eller uenighet mellom elevene er