Kunnskapsforetak? Nei takk!
Vi trenger ikke mer kontroll, mer byråkrati og en styringsform som passer svaert dårlig i forsknings- og undervisningssektoren.
Regjeringen vil «ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner». Universitets- og høyskolesektoren har nok av utfordringer. «Mulighetsstudien» er uegnet til å bøte på noen av dem.
Manglende frihet
Formålet med å organisere offentlig virksomhet som foretak er å få de forretningsmessige hensyn klarere frem. Friheten som foretaksmodellen gir er en frihet til å tilpasse seg markedet; dets spilleregler, incentiver og organisasjonskulturelle forutsetninger. Statsforetak er heleide statlige selskaper, organisert som aksjeselskaper eller i lignende former. Den statlige styringen blir ikke borte, staten som eier oppnevner styret. Omdanning til foretak griper direkte inn i organisasjon og ledelse av universitetene, og dermed inn i den faglige frihet og universitetsdemokratiet. Et foretak er en hierarkisk toppstyrt organisasjon på en helt annen måte enn universitetene er det i dag, selv med ansatt ledelse.
Mindre, ikke mer autonomi
Hvor fri og autonom er man i et marked dersom ens kjernevirksomhet ikke er eller kan bli markedstilpasset? Den populaere og «nyttige» forskningen kan i noen grad konkurrere. Men hva med den langsiktige grunnforskningen, den som ikke gir resultater på kort sikt, men i et tidsperspektiv som er helt ulikt markedets, hva vil skje med den? Og hva med den kritiske og ikke-nytteorienterte forskningen? En markedsmodell vil true forskningsautonomien langt mer enn det dagens modell gjør og gjøre større skade på de humboldtske idealer. Det vil vaere enda mindre lønnsomt å holde seg med små fag enn det allerede er.
Det kan virke besnaerende å slippe statlig regulering. Men folkevalgt kontroll er faktisk et gode. Det er også et verdivalg. Skal samfunnet frasi seg ansvaret for våre universiteter? Manglende demokratisk forankring gjør at politikerne abdiserer – de har jo ikke noe ansvar, så hvorfor skal de ta det? Dette har stått sentralt i kritikken av foretaksmodellen fra fagfolk i helsevesenet, som nettopp påpeker manglende politisk involvering og ansvarsfølelse, og økt kontroll og byråkrati.
Effektivitet på feil premisser
Forskere kan bli enda mer opptatt av eksternfinansiering for å sikre tilstrekkelig forskningstid. Det vil gi incentiver til å innføre skolepenger og senke inntakskravene til studentene for å øke avkastningen. Det kan gå ut over undervisningskvaliteten, fordi presset på målbar «effektivitet» øker. Alt dette er mønstre vi har sett i andre land med lignende ordninger.
Hvorfor skal vi utrede en organisasjonsform vi alt vet så mye om nedsidene ved? Foretaksmodellen er blitt prøvd før. Etter tiår med omorganisering av offentlig virksomhet, trenger vi ikke enda flere utredninger for å kjenne konsekvensene: mer kontroll, mer byråkrati og en styringsform som passer svaert dårlig i forsknings- og undervisningssektoren. I Finland er det gått så langt at professorene streiker mot utviklingen. England og Danmark har gjort sine dårlige erfaringer.
Slo tilbake lignende forslag
Noen ledere er bekymret for hvordan de skal klare å vedlikeholde en hensiktsmessig bygningsmasse under statlig tilknytning. Dette kan løses på andre måter. Det blir bakvendt om bekymringer om en støttefunksjon skal begrunne hvordan kjernevirksomheten skal styres. Vi har også merket oss at enkelte rektorer ønsker en løsning der institusjonene selv får velge hva slags tilknytning de skal ha. Det vil vi advare mot. Slipper markedsmodellen inn, vil de ulike organiseringsformer på sikt forsvinne, utviklingen vil føre til en dynamikk med markedstilpasning av stadig flere institusjoner.
En samlet sektor slo tilbake lignende forslag som det Regjeringen nå vil utrede fra Ryssdalutvalget i 2003. La oss slippe å bruke tid på dette nå igjen – vi vil forske, undervise og formidle! Vi trenger ikke nok en mulighetsstudie. Det vi trenger er muligheten til å drive langsiktig solid og god forskning og undervisning. De utfordringer dagens organisasjonsform medfører, bør kontinuerlig vurderes kritisk. Men heller ikke de løses av en foretaksmodell.
Guttorm Alendal, UiB (matematikk), Mahmood Reza Amiry-Moghaddam, UiO (medisin), Thomas Brandt, NTNU (historie), Ida Bull, NTNU (historie), Giuliano D’Amico, UiO (litteratur), Anne Maria Eikeset, UiO (matnat), Gaute Einevoll, NMBU (fysikk), Eivind Engebretsen, UiO (medisin), Christoffer C. Eriksen, UiO (jus), Gunnar Eriksen, UiT (jus), Marianne Eriksen, UiO (arkeologi), Ingrid Lossius Falkum, UiO (lingvistikk), Anne Marie Frøseth, UiB (jus), Cecilia Futsaether, NMBU (biofysikk), Jemima Garcia-Godos, UiO (samfunnsgeografi), Siri Gloppen, UiB (statsvitenskap), Olav Gjelsvik, UiO (filosofi), Hans Petter Graver, UiO (jus), Arne Auen Grimenes, NMBU (fysikk), Kristian Gundersen, UiO (biologi), Trude Haugli, UiT (jus), Tore Henriksen, UiT (jus), Gudmund Hernes, BI (sosiologi), Arve Hjelseth, NTNU (sosiologi), Dag Hessen, UiO (biologi), Nils Lid Hjort, UiO (matematikk), Eirik Holmøyvik, UiB (jus), Cathrine Holst, UiO (sosiologi), Helge Høibraaten, NTNU (filosofi), Anine Kierulf, (jus), Marit Kirkevold, UiO (medisin), Kikki F. Kleiven, UiB (geovitenskap), Malcolm Langford, UiO (jus), Eirinn Larsen, UiO (historie), Anne Kveim Lie, UiO (medisin), Guro Elisabeth Lind, UiO (biokjemi), Morten Lindbaek, UiO (medisin), Terje Lohndal, NTNU (lingvistikk), Kjell-Erik Lommerud, UiB (økonomi), Hugo Lundhaug, UiO (teologi), Odin Lysaker, UiA (filosofi), Aurora Martinez, UiB (biomedisin), Hans Fredrik Martinussen, UiB (jus), Arnfinn Midtbøen, ISF (sosiologi), Kari Aga Myklebost, UiT (historie), Christine Myrvang, BI (historie), Ann Nilsen, UiB (sosiologi), Ole Frithjof Norheim, UiB (medisin), Ernst Nordtveit, UiB (jus), Anna Nylund, UiT (jus), Nina Øyen, UiB (medisin), Jussi Pedersen, UiT (jus), Øyvind Ravna, UiT (jus), Sidsel Roalkvam, UiO (int. utvikling), Jon Petter Rui, UiT (jus), Helge Rønning, UiO (medievitenskap), Jan Ivar Røssberg, UiO (medisin), Marit Råbu, UiO (psykologi), Inger Sandlie, UiO (biokjemi), Hans Petter Sejrup, UiB (geovitenskap), Anders Schomacker, UiT (geologi), Astrid Tonette Sinnes NMBU (naturfagdidaktikk), May-Len Skilbrei UiO (kriminologi), Rune Slagstad, ISF (idéhistorie), Steinar Solberg, UiO (medisin), Stig H. Solheim, UiT (jus), Tina Søreide, NHH (økonomi), Anne Spurkland, UiO (medisin), Anne Cathrine Staff, UiO (medisin), Elisabeth Gording Stang, OsloMet (jus), Nils Chr. Stenseth, UiO (biologi), Katerini T. Storeng UiO (medisinsk antropologi), Steinar Stjernø, OsloMet (sosialpolitikk), Jørund Straand, UiO (medisin), Audun Stubhaug, UiO (medisin), Jan Inge Sørbø, HiVolda (litteraturvitenskap), Asgeir Sørensen, NTNU (marinteknikk), Svein Tuastad, UiS (sosialfag), Reidar Tyssen, UiO (medisin), Øystein Visted UiO (Kina/Koreastudier), Poul Wisborg, NMBU (landbruk), Geir Woxholth, UiO (jus), Torgeir Bruun Wyller, UiO (medisin), Øyvind Østerud, UiO (statsvitenskap)