«Mesternes mester» må vente
Av og til tenker Gunn-Rita Dahle Flesjå at hun er for gammel. Så innser 45-åringen at det ikke stemmer.
Det er 14 år siden terrengsyklist Gunn-Rita Dahle Flesjå vant OL-gull. Nå vil hun bli verdensmester som 45-åring.
– Skal du snart vaere med i «Mesternes mester»?
Gunn-Rita Dahle Flesjå har gitt rundt 60 av de største talentene i norsk terrengsykling muligheten til å spørre om det de lurer på. Nå er det en som gjerne vil se forbildet mer på TV.
Denne våren har flere norske idrettshelter som begynner å dra på årene, lagt opp. For Norges beste terrengsyklist er det ikke et tema enda. Så «Mesternes mester» må vente.
– Jeg har jo blitt spurt en del ganger, men da må jeg først legge opp. Og det har jeg ikke tenkt ennå, sier 45-åringen og smiler mot de nysgjerrige barna.
For selv om 50-årene nå er naermere enn 30-årene, er det under to uker siden OL-mesteren fra 2004 tok sitt niende EM-gull.
– Mange sier «du har jo opplevd det før og vunnet så mye», men det er ikke sånn. Det er nesten vel så rått å vinne nå som første gangen, sier Dahle Flesjå om følelsen av å vinne igjen.
Aftenposten møter henne på Hoxmark gård i Ås, hvor hun sist lørdag delte sine råd og erfaringer med en gjeng tenåringer som har karrièren foran seg.
Selv er hun overbevist om at det er mulig å ta nok et VM-gull senere i år, men i TokyoOL om to år stiller hun ikke.
Planen for de neste ti årene er imidlertid klar. Hun skal fortsatt reise verden rundt og
sykle, selv om dette er siste året hvor hun og trenerektemannen Kenneth satser på øverste nivå.
– En kniv i ryggen fra forbundet
Alderen er ikke noe som tynger terrengsyklisten med 20 internasjonale gullmedaljer.
– Jeg føler meg jo ikke gammel. Kroppen må jeg ta vare på mer enn noen gang, men har du lysten og lidenskapen, tror jeg du kan drive med idrett i godt voksen alder, sier hun.
Dahle Flesjå innrømmer at en del av motivasjonen er å slå tilbake mot dem som ikke lenger tror på henne.
I fjor havnet hun i en offentlig krangel med Norges Cykleforbund da hun likevel ikke ble tatt ut til landeveis-VM i Bergen, noe Dahle Flesjå mente hun var blitt lovet.
– Det føltes som kniven i ryggen. Den satt i dypt og lenge. Nå ble det «in your face», sier hun om den norske sykkelledelsen, som i fjor på sin side avviste at de hadde lovet henne VM-plass.
30-åringer har også skavanker
Denne vinteren var hun ikke på noen treningssamlinger i utlandet, noe som gjorde at det ble mange lange, kalde økter i januar
og februar.
Rogalendingen innser at det var en ekstrem hard idrett hun prøvde for første gang som 22-åring i Bymarka i Stavanger, og som hun forelsket seg i umiddelbart.
23 år senere er det fortsatt sykling i terreng som vil vaere livsstilen hennes i mange år fremover.
– Når det er perioder hvor jeg er ekstra sliten, tenker jeg gjerne «det er sikkert fordi jeg er gammel og restituerer dårligere», men det er jo ikke det. Stort sett så har jeg fortsatt en god kropp. Det er litt skavanker, men hvem har ikke det? Det har også de som er 30 år og har sittet på et kontor siden de var 20 år, sier Dahle Flesjå.
Sjokkert av egen kropp
Nettopp årets EM-gull viste at kroppen til rogalendingen fortsatt er klar for en fight.
Maratonrittet i italienske Spilimbergo var i overkant av 100 kilometer.
Vinnertiden ble på litt over fem timer, på den tiden forserte hun over 3500 høydemeter.
I de verste nedoverbakkene var det et fall på 25 prosent, den lengste utforkjøringen varte i nesten 25 minutter fra toppen. Mange av dem var steinete med høy fart og med stor punkteringsfare. Konsentrasjonen må vaere så høy at rittet ofte er like tøft mentalt som fysisk.
– Det er fortsatt rått å oppdage hvor mye du kan ta ut av en kropp. Det er litt sjokkerende hver gang, selv om jeg har opplevd det så mange ganger nå. Du kan ta ut mye mer enn du tror er mulig.
Frykter ikke livet etter karrièren
Mange idrettsutøvere har snakket om tomrommet som plutselig dukker opp etter endt idrettskarrière. Det blir vanskelig å takle at det som i så stor grad har styrt hverdagen plutselig ikke er der lenger.
Dahle Flesjå avviser imidlertid at det er frykten for det som kommer etterpå som gjør at hun fortsatt er aktiv.
– Den frykten var faktisk verre for fem år siden. Da var det også snakk om å legge opp, men vi visste ikke hva vi skulle gjøre etterpå. De siste årene har vi fått mer og mer roen for at det blir noe innen idretten. Vi har planer og visjoner. Vi føler vi har mindre å frykte enn noen gang, sier hun.
Fra og med neste år er planen å reise rundt i verden og delta på de store sykkelfestivalene, skape noen arrangementer selv og dele motivasjon og erfaring for at flest mulig skal drive med sykling.
– Vi har så mange invitasjoner fra rundt om i verden. Skal vi få mulighet og tid må begynne nå, smiler hun, og legger til at det er nok av konkurranser å vaere med i.
Et forbilde for de yngre
Thea Siggerud er på landslaget sammen med Gunn-Rita Dahle Flesjå. Hun setter stor pris på veiledningen fra veteranen.
– Hun gir veldig mye av seg selv og deler erfaringer. Det er veldig betryggende å vite at hun vaert der før meg. Hun gir mange gode råd som jeg drar nytte av, sier Siggerud.
18-åringen har slitt med sykdom det siste året og får derfor ikke trent som hun så gjerne vil.
Da er det godt å ha en over dobbelt så gammel lagvenninne som også vet hva motgang er.
– Hun var jo 22 år da hun startet å sykle, jeg blir 19 i desember. Jeg må bare ta tiden til hjelp og bli frisk. Hun sier at det ikke er noe å stresse med, og så lenge jeg vet hva jeg vil så er det det som betyr noe, sier Siggerud.