Det totalitaeres logikk
dertrykker eller den undertrykte, det finnes ingen mellomvei, får han høre. Da han til slutt gir etter for hustruens ønsker om å tilpasse seg, om å spille etter reglene, utløser det en rekke hendelser han ikke har kontroll over.
Sjeldent direkte
Hadde denne filmen vaert laget i Vesten vil den sannsynligvis blitt en spenningsmettet thriller. Det betyr ikke at filmen ikke er spennende, men Rasoulof har gått den iranske filmskolen der man antyder og bruker god tid på å bygge opp en historie.
Han er likevel sjeldent direkte til iransk filmskaper å vaere; det er første gang i en film spilt inn i Iran at jeg har sett en kvinne gi så klart uttrykk for seksuelt begjaer som Soudabeh Beizaee gjør her i rollen som hustruen. Med vestlige øyne er det likevel ganske diskret skildret, og kvinnelig nakenhet er utelukket.
For mye underspill?
Rasoulof er kanskje den mest systemkritiske av de iranske filmskaperne som har gjort suksess ute. Mens Jafar Panahi og Asghar Fahradi, som åpner neste ukes filmfestival i Cannes, lar skuespillerne utforske rollefigurenes individualitet, er det mindre rom for det i Rasoulofs univers. Det totalitaere maskineriet går sin ubønnhørlige gang og enkeltindividene er vergeløse. Reza Akhlaghirad er konsekvent i sin fortolkning av hovedrollens maktesløshet, men jeg savner flere nyanser. Han er ment å underspille det voksende raseriet, men i lengre perioder i starten er han for statisk. Når han til slutt gir etter for presset, skjer det så dempet at noen kanskje vil oppleve det som et antiklimaks. Heldigvis gir Beizaee solid motspill i rollen som den mer pågående hustruen, og langsomt bytter de plass: Han blir den aktive, hun den passive – men med fatale konsekvenser.