Brukbar film går i klisjéfellen
skjønner ut ifra tidskoloritten at handlingen mest sannsynlig er satt til 60-tallet, men ut over det får du ingen hjelp til å sette historien i en kontekst. Den blir for lukket og subtil.
På barnehjemmet bor det vinterbarn – barn som er der permanent, og sommerbarn – barn som blir sendt dit for å avlaste foreldrene. Søskenparet tilhører siste kategori, men besøket blir lenger enn forventet.
Sårbare barn
Filmen viser godt hvor avhengig et lite barn er av trygge rammer rundt seg. Barn trenger kjaerlighet, omsorg og oppmerksomhet. Filmens sterkeste sekvenser er når Ragnarsdóttir greier å fange sorgen og lengselen som preger barna i deres nye og utrygge tilvaerelse.
Et annet moment som blir avgjørende når man velger å fortelle en historie fra barnas perspektiv, er god instruksjon. Det er ikke alle sekvensene hvor det fungerer like godt. Noen fremstår konstruerte og kunstige. Hovedpersonen Kristjana Thors er god, og hun greier å formidle sterke følelser.
I løpet av filmen trer det inn et snev av den tidligere nevnte magiske realismen. Grensen mellom den brutale virkeligheten og fantasien viskes ut. Er gutten på hesten et fantasifoster eller et spøkelse? Det hele kulminerer med en flott sluttsekvens – og dessverre en påklistret lykkelig slutt.
Sommerbarn er en film som har et hjerte, og en historie som er godt ment. Dessverre går filmen i for mange av klisjéfellene, mangler dramatisk driv og blir for lukket til at den greier å engasjere.