«Sekstiåtterne» – fra frihetskrav til meningspress
For 50 år siden – 3. mai 1968 – demonstrerte franske studenter mot dårlige forhold ved Sorbonne-universitetet i Paris. De naermeste dager og uker utviklet protestene seg til rene gateslag mellom studenter og opprørspoliti. Studentene bygget barrikader i gatene ved hjelp av brostein og traer. Opprørspolitiet stilte opp med hjelmer, køller og skjold.
Da streikende arbeidere støttet opp om studentene, var det noen dager uklart hva som ville skje med det franske politiske system.
Regimet overlevde. Samtidig spredte «ånden fra Paris» seg til en rekke andre land. Og det ble fasjonabelt å vaere «studentopprører».
Selv var jeg denne våren konservativ kandidat til vervet som formann (som det da het) i Studentersamfundet ved Universitetet i Oslo. Valget hadde interesse langt ut over studentenes rekker, og interessen ble forsterket av hendelsene i Frankrike. På valgdagen 4. mai var det åpenbart ikke blå politiske vinder som blåste sterkest. Jeg tapte klart for venstresidens Tore Linné Eriksen.
Kamp i eget naermiljø
Dette valget kan betraktes som startskuddet for «sekstiåtternes» inntog i norsk universitetsliv og politikk.
«Sekstiåtterne» var en svaert heterogen bevegelse, og den skulle snart splittes opp i flere grupper. Men den hadde et fellestrekk som skilte den fra den «gamle» venstresiden.
Radikale studenter var tradisjonelt svaert opptatt av utenrikspolitikk: motstand mot USAs krigføring i Vietnam, støtte til frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika, protester mot atombomben. Det nye var at man skulle ta opp kampen i eget naermiljø, på laerestedet eller arbeidsplassen, for økt selvbestemmelse og mot angivelig undertrykkelse.
Demonstrasjoner for åpne fakultetsmøter og utvidet representasjon ble de norske sekstiåtternes substitutt for geriljakrig i jungelen.
Her var de klart inspirert av sine franske forbilder. Men de tok ikke høyde for at franske og norske studenter levde og
«Sekstiåtterne» slo gjennom på norske laeresteder og arbeidsplasser for 50 år siden. Bevegelsens krav om frihet og medbestemmelse endte opp i autoritaer kontroll og hyllest av diktatorer.