Tipper over i parodien
Dimmu Borgir har solgt millioner av plater, hatt to album som har vaert blant USAs 50 mest solgte, de har toppet VG-lista, samlet seg 1,3 millioner følgere på Facebook, blitt brukt i Hollywood-filmer og i noen tiår vaert en hyggelig norsk eksportsuksess.
Begynner bra
Eonian er bandets etterlengtede tiende studioalbum, åtte år etter at Abrahadabra presenterte Akershus-bandet som stormannsgale sibirske krigsherrer. Musikalsk fortsetter de trenden fra forgjengeren og livealbumet Forces of the Northern Nights, altså more is more.
Med årene og albumene har Dimmu Borgir lent seg stadig mer mot symfoniske elementer, med orkester og kor bak på scenen og foran i lydbildet, men aldri så tydelig som på Eonian.
Det begynner riktig så tungt og fengende på «The Unveiling», hvor en storslagen intro gir plass for riff som slanger seg inn mot et pianodrevet vers. Det klinger av overskudd og mellomeuropeiske festivalambisjoner, og låten balanserer underholdende mellom klassisk metalriffing og komplett stormannsgalskap.
Allerede på låt nummer to raser dog toget rett av skinnene og dundrer uten styring gjennom en skog av Melodi Grand Prix-refrenger, middelmådige r&b-synther og industriell goth-metal av mest klisjétunge merke. «Interdimensional Summit» er et kraesj av ideer og singlestrategi, og peker dessverre vei inn mot resten av platen.
Hører ikke sammen
Kor, orkester og riff konkurrerer så hardt om oppmerksomheten at låtene drukner. Det mest uheldige utslaget kommer på «Council and Wolves and Snakes». Mikkel Gaup som messende sjaman er en riktig så god idé, men da han skal ta låten til sitt naturlige høydepunkt, kommer det evinnelige koret spradende inn fra sidelinjen og dytter låten ut av balanse.
Det er som å se en ivrig klippet naturfilm hvor isbjørner og pingviner er plassert på samme pol – det hører virkelig ikke sammen.
Symfonisk sirkushest
Det hjelper heller ikke at de Alternativmesse-vennlige tekstene («All is internal/all eternal») trenger et kor for å høres viktigere ut, og effekten er gang på gang ingen effekt. Dimmu Borgirs ambisjoner har alltid vaert store, og musikken likeså. Fra enkle kår som lovende norsk black metal er Dimmu Borgir blitt en symfonisk sirkushest som rir rundt i manesjen med et hoff av kor, strykeorkester og studiomusikere halsende etter seg.
På sitt mest vellykkede («Progenies of the Great Apocalypse» låter fremdeles som Darth Vaders undervurderte metalband) har det gjort Dimmu Borgir til verdens største symfoniske black metalband, og bandet får evige bonuspoeng for stormannsgalskapen. På Eonian tipper det derimot over i parodien.