Høyresidens avguder

Kan vi som ikke er en kilometer til høyre for Høyre, laere noe av Ayn Rand og Jordan Peterson?

Professor Terje Tvedt publiserte i vinter en bok, Det internasjonale gjennombruddet, med interessante vurderinger av norsk bistands- og innvandringspolitikk. Ute til høyre ble den feiret som det største siden Paulus’ brev til romerne.

Sylvi Listhaugs selvforskyldte avgang som justisminister ble tolket som et martyrium. Flokken venter nå på oppstandelsen.

Norsk offentlighet har neppe sett slikt siden Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) dyrket Stalin og Mao på 1970-tallet.

Kraften i det hele forsterkes av tidvis overdreven motstand fra dem som avviser Tvedt og Listhaug: venstresiden, liberalerne, de vantro.

På andre siden av Atlanterhavet er det likedan. Fenomenet Donald Trump er for eksempel mer av en personkult enn noe annet.

Jordan Peterson, den canadiske professoren som har skrevet bestselgeren 12 Rules for Life, feires også som noe overmenneskelig stort, i alle fall størst siden den russiskamerikanske forfatteren Ayn Rand (1905–1982).

Peterson er grundig oppdaget i Norge, av de samme folkene som elsker Tvedt og Listhaug. Rand har vaert favorittforfatteren til Siv Jensen og mange andre i Fremskrittspartiet i årevis.

Kan vi som ikke ligger lenger enn langt til høyre laere noe av de kultiske figurene?

I disse dager er det 75 år siden romanen Kildens utspring, det mest tilgjengelige av Ayn Rands to hovedverk, utkom i USA. Boken er blitt lest av cirka syv millioner, noe som er svaert mye utenfor kiosklitteraturens verden.

Tiltalende klarhet

Jeg leste Kildens utspring i 1991 eller 1992, på et tidspunkt da jeg knapt hadde hørt om forfatteren: En kraftfull roman, syntes jeg, om den modige og nytenkende arkitekten Howard Roark.

I mitt hode handlet den om nettopp arkitekter. Det ble jeg mobbet for av venner i årevis: Var jeg for dum til å skjønne at romanen er et demagogisk kampskrift for individualismen mot kollektivismen?

Da jeg nylig leste Anne C. Hellers biografi om Ayn Rand fra 2009, fikk jeg en viss oppreisning. Det viser seg at bokens første anmeldere i amerikanske medier i 1943 heller ikke skjønte det ideologiske budskapet, noe som irriterte Rand mektig. Først etter en tid kom den første anmeldelsen som tolket boken etter forfatterens hensikt.

På 90-tallet leste jeg i alle fall mer om og av Rand, hadde sympati for hennes oppgjør med den russiske kommunismen hun flyktet fra i 1926 og var en stund også fascinert av hennes klarhet.

Så ikke ironien

Biograf Heller er i utgangspunktet velvillig og tillegger Rand stor betydning. Boken heter tross alt Ayn Rand and the World She Made. Likevel er det som om flere lys gikk opp for henne under arbeidet. Hun skyter ned myter Rand og hennes krets skapte, blant annet den om at 12 forleggere sa nei til Kildens utspring før den endelig ble gitt ut.

Fremfor alt skriver Heller frem bildet av en Rand som er mer doktrinaer enn kollektivistene hun gikk i krigen mot. Ville man tilhøre hennes krets av individualister, fantes det kun én inngangsbillett, nemlig å vaere helt enig med Rand om alt. Så mye for individualisme og Rands sans for ironi.

Likevel oppsto det altså en personkult rundt henne. USAs senere sentralbanksjef Alan Greenspan, som mange nå mener hadde en betydelig del av skylden for finanskrisen, var blant disiplene.

Rester av kulten finnes fortsatt, men nå har det dukket opp en ny, Jordan Petersons.

Rand kun i svart og hvitt

Den canadiske professoren har, uunngåelig nok, fått spørsmål om sitt syn på Ayn Rand og hennes filosofi, «objektivismen».

I et TV-klipp som ligger på nettet sier Peterson at han verdsetter Rands vektlegging av personlig ansvar, men gjør det straks klart at han ikke synes hun er noe stort lys.

Peterson sier det alle med målbar IQ vil si om Rand, senest når den første fascinasjonen har lagt seg: Hun tenker for mye i svart og hvitt. – Hun plasserer ikke kampen mellom det gode og det onde i sine romanfigurers sinn, den går kun mellom dem, og det er en feil, som Peterson sier.

Hva så med Peterson selv? Han er altså lik Rand i sin vektlegging av individets ansvar for egen lykke, selve kjernepunktet for den libera-

listiske høyresiden. Men der Rand ikke tilbyr stort mer enn konklusjoner, i praksis slagord, gir Peterson leseren argumenter og nyanser.

Hard med nyanser

Kanskje er det urettferdig å sammenligne dem. Der Rand fremfor alt var en sint emigrant fra Stalins Sovjetunionen, er Peterson en veltalende professor fra Canada. Han trekker på sin tunge erfaring som psykolog, så det er ikke rart han har dypere innsikt i menneskesinnet.

En iøynefallende forskjell er at mens Rand blankt avviser religion, noe som også var årsaken til at hun mislikte Ronald Reagan, benytter Peterson seg flittig av bibelske metahistorier. I kortform vil Peterson – sett fra venstre – vaere like forskrekkelig hard som Rand, men det er verdt å se på premissene. For eksempel argumenterer han godt for at ethvert menneske, uansett sosioøkonomisk status, er i stand til å forbedre sin egen situasjon, om så bare et museskritt av gangen.

Nettopp bekymringen for menn som har kommet skjevt ut og lett faller inn i en offerrolle, driver Peterson.

Petersons nyttige motgift

I forlengelsen mener han at man skal hjelpe andre kun dersom de er motiverte for å nyttiggjøre seg hjelpen. Å hjelpe folk som ikke vil ta seg sammen og gjøre noe selv, er ikke bare bortkastet, det kan forverre livet både til den som hjelper og den som blir hjulpet. Det er det motsatte av hva samfunnet trenger, mener Peterson, som også har An Antidote to Chaos som undertittel på boken.

Har Peterson rett? Han kommer i alle fall med nyttig motgift til samtidens utbredte offermentalitet, som for øvrig er utbredt også på høyre flanke. To prominente spillere av offerkortet heter jo Trump og Listhaug.

Ikke minst derfor kan Jordan Peterson med fordel slippe løs fra personkultens fengsel, og bli lest også av de vantro, mens Ayn Rand nok kan forbli lektyre for de troende.