Ottar Vold

Ottar Vold døde 7. april, han ble 75 år. Han studerte engelsk og norsk og historie ble hans hovedfag. Historie opptok ham hele livet, både i jobb og privat. På reisene sine oppsøkte han alltid steder med mye historie.

Han var knyttet til Ringerike og som pasjonert skiløper gikk han gjerne på ski fra Oslo og tilbake igjen når han besøkte familien sin der. Bare de siste årene satte leddgikt og den kreftsykdommen som endte livet hans, en stopper for slike utfoldelser.

Helt fra studietiden hadde han stilling i Rikstrygdeverket og der ble han hele sitt yrkesaktive liv. Det var som krigshistoriker i behandling av krigspensjoneringssaker at hans kunnskaper om nordmenns innsatser og belastninger på utefront, hjemmefront og fangefront kom til uvurderlig nytte.

Alle kategoriene av krigspåkjenninger som gir rett til pensjon i Norge forutsetter en rettferdig og faglig godt begrunnet dokumentasjon av påkjenningen. Med alt det nødvendige hemmelighold under krigen, for mange også i etterkrigstiden, var det ikke like lett for alle å dokumentere innsatsen og påkjenningene mange år i ettertid.

Her var det militaerhistorikeren kom dem til unnsetning med sin uovertrufne kunnskap om hva som hadde skjedd hvor og når og med hvem. Mange militaere og sivile veteraner og krigsofre står i takknemlighetsgjeld til ham for dette krevende kildearbeid. Heldigvis ble en del av hans kunnskaper nedfelt i en bok som vil vaere en viktig kilde for all tid.

I sitt arbeidsmiljø ble han høyt verdsatt, både som fagmann og venn, på kontoret og i fritiden. Opplevelsene med kolleger på reiser og rundt det de gode matbord var mange. Han hadde enorme kunnskaper på mange områder og kunne sette jus, historie og medisin i en sammenheng innen krigspensjoneringen som ingen andre.

Som filolog hadde han også evnen til å formidle på en forståelig måte. Han var til stor hjelp for alle i sitt fagmiljø.

Ottar Vold vil bli dypt savnet av sine naermeste og alle de som laerte ham å kjenne.