Jon Michelet fikk oss til å bry oss om krigsseilerne. Hun har levd med dem hele livet.
TEKST:
FOTO:
HILDE LUNDGAARD
hilde.lundgaard@aftenposten.no
TOR G. STENERSEN
tor.stenersen@aftenposten.no
Februardagen i 1946 er bitende kald i Oslo havn. 21 år gamle Else Andersen hutrer mens hun ser den enorme amerikabåten Stavangerfjord legge til kai ved Vippetangen.
Med kriblende forventning speider hun opp på skipet. Om bord er Hortens kjekkeste, morsomste og mest ettertraktede gutt: Elses kjaereste, Leif Heimstad. Han dro til sjøs 19 år gammel, julaften 1939, hun har knapt hørt fra ham i alle de uendelig lange krigsårene.
Freden har vart i snart ett år. Omsider skal det lykkelige familielivet Else har drømt om så lenge, bli virkelig.
Plutselig får hun øye på Leif på landgangen. Hun kjenner ham knapt igjen. Grå som matpapir. Malariasyk. 45 kilo skinn og bein. En fremmed. Fullstendig forvirret kommer ikke Else på en eneste ting å si. Heldigvis aner hun ikke hvor fjernt fra drømmene hennes livet snart vil bli.
Den siste som lever 72 år senere sitter Else Heimstad (93) med kritthvitt hår og dype smilerynker i stuen i bestyrerboligen i Konvoibyen i Risør.
Egentlig skulle hun vaert i begravelsen til den aller siste av de gamle beboerne her i «landsbyen» for krigsseilere. Men hun er nesten blind og så svekket etter et slag at hun måtte nøye seg med å sende krans.
– Nå er alle borte. Men jeg er igjen. Den siste, sier hun.
Tirsdag skal 50-årsjubileet for den unike «byen» feires. Både kronprinsparet og Marinemusikken fra Horten vil kaste glans over boligfeltet for krigsseilerne og deres familier.
Men alle vet hvem den egentlige hedersgjesten er: Else Heimstad.
Hun som sammen med mannen Leif var med på å kjempe frem denne lune havnen for en plaget gruppe. Hun som forlot sitt elskede Horten på betingelse av at familien skulle bli i ett år. Og som altså stadig bor her.
– Vi ble altfor involverte. Vi kunne bare ikke forlate alt, oppsummerer hun.
Som om familien ikke hadde vaert involvert lenge før de kom hit.
Ugjenkjennelig mann I etterkrigsåret 1946 forsøkte kjaeresteparet i Horten å finne tilbake til hverandre igjen.
Det første hun la merke til, var at latteren til den glade gutten var borte. Han ble nesten sur hvis hun var glad. Ofte tenkte hun at han var dum. Og altfor bitter.
– Han var forandret. Men jeg var stadig forelsket i det jeg kunne kjenne igjen, sier hun.
Og i mai 1947 var 100 gjester samlet til bryllup i Handelsstanden i Horten.
Dagen før hadde Leif med en ukes varsel fått vite at han måtte slutte i jobben. Arbeidsgiveren tok ikke sjansen på en mann med «torpedonerver».
Bryllupet foregikk i sømmelige former, regissert av Elses far, som var Arbeiderparti-politiker, formann på verftet og avholdsmann.
Nesten som et forvarsel om det som skulle komme, sprang døren opp, og en godt påseilet mann braste inn midt under middagen. Det var en av Leifs skipskamerater som insisterte på at han var lovet å få komme i kompisens bryllup.
Han ble med paret hjem på bryllupsnatten – og ble boende i flere uker.
Hjem med usynlige skader Hva vet vi egentlig om krigsseilerne i dag, mer enn 70 år etter at de kom hjem? Kanskje mer enn noen gang, takket vaere Jon Michelets romanserie
som han bokstavelig talt avsluttet på dødsleiet.
Rundt 3700 sjøfolk omkom i utenriksfart. Mange, mange flere kom hjem med store skader. Synlige – og ikke minst usynlige. Men da de etter hvert returnerte én og én, var freden ferdig feiret. Ingen heltehistorier handlet om dem. Tvert imot ble mange stemplet som fylliker og latsabber.
– Jeg tror Michelet fikk folk til å få et nytt syn. Han var så stor i tankene. Han nådde inn til hjertene, sier hun.
Da Else og utallige andre kvinner fikk hjem menn, var det få som ante – eller var interessert i å få vite – hva de hadde vaert utsatt for. De hadde seilt for handelsflåten og hadde formelt sett ikke vaert i krig. Selv risikotillegget ble tatt fra dem, og plassert i et hemmelig fond de måtte kjempe i nesten 30 år for å få pengene ut fra.
Men de hadde fraktet uunnvaerlige forsyninger til de allierte landene over verdenshavene, og ble dermed hete mål for tyske torpedoer, miner og bomber.
En sjøens helt,
sine
Når kommer torpedoen? Første gang var hun totalt uforberedt: Hun bråvåknet av Leifs hyl. Midt i et mareritt sto han ved siden av sengen, kastet ting og slo rett til den som prøvde å naerme seg.
– Jeg ble livredd og skjønte ikke hva som skjedde, minnes hun.
Hun forsto etter hvert at det var krigen som plaget ham. Men det ble ikke enklere av at han ikke ville fortelle.
Etter hvert delte han noen minner. Om 70 skip som gikk i konvoi fra Halifax i Canada. Bare 14 av dem nådde London. Om kameratene som ikke maktet å vente på en torpedo mot skutesiden. Som hengte seg på lugaren. Eller tippet over ripa midtveis over Atlanteren.
– Men han ville ikke høre snakk om å gå til psykiater. Han hadde taklet så