Verden faller fra hverandre

Forhandlingsløsninger til felles beste er blitt sjelden vare i internasjonal politikk.

Internasjonal politikk fragmenteres. Verdigrunnlaget spriker, grunnleggende prinsipper er i spill, og internasjonale institusjoner sliter. Samtidig blir den mer konfliktfylt: Stormaktene reagerer på hverandres opprustning med økt spenning som resultat, uten at noen nødvendigvis ønsker det. Geopolitikkens hang til null-sumtenkning, hvor den enes gevinst er den andres tap, vinner terreng. Forhandlingsløsninger til felles beste er sjelden vare. Her er noen av hovedtrekkene:

1. FN-PAKTEN knesatte tre prinsipper for mellomstatlige forbindelser: statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender. Nå er det ikke lenger noe omforent grunnlag for global styring.

Etter 1990-tallets massakrer i Rwanda og på Balkan var det stemning for å gjøre den statlige suvereniteten betinget av at regjeringene ikke forgriper seg på egen befolkning. På et toppmøte i FN i 2005 var det enighet om å gripe inn mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten, med militaer makt om nødvendig. Den første praktiseringen av den nye doktrinen – «ansvar for å beskytte» – fant sted i Libya i 2011, og der ble den misbrukt. Doktrinen lever likevel videre for intensjonen var god, men mange ser den som en fordekt oppskrift på regimeskifte.

2. FOLKERETTEN er blitt et leilighetsargument. Da russerne annekterte Krim, brøt de all folkerett. Fremst blant kritikerne sto stater som i regelen bryter folkeretten når de går til krig. Hvis kjemiske våpen ble brukt i Syria forleden, var det et eklatant brudd på kjemivåpenavtalen, og den påfølgende bombingen var et like klart brudd på folkeretten. Russland påpekte det siste og de som bombet, det første. Man tar det som passer.

3. For 20 år siden var verden unipolar: Nå er den multisentrisk, og i boken Strategic Vision (2012) sier Zbigniew Brzezinski at små stater i stormaktenes naerhet er truede arter (jf. Krim). Kinesiske analytikere nyanserer dette bildet og mener Kina vokser så mye raskere enn andre at det går mot en ny bipolaritet, denne gangen mellom Kina og USA, eller en multi-sentrisk verden med et stadig mer dominerende bipolart innslag.

4. DET ER MED DET AMERIKANSKE imperiet som med det britiske: Land nummer