Fremtidens studieplass er ikke i storbyen

Etter en lengre strukturreform har de som tilbyr høyere utdanning i Norge, samlet seg i storbyene. Dette blir fulgt opp med store investeringer fra sentralt hold. Oslo har akkurat fått universitet nr. 2, og UiO skal bygge et stort livsvitenskapssenter. Høgskulen på Vestlandet skal bli universitet og bygger i Bergen, mens NTNU samler seg på Gløshaugen. Disse storbyinstitusjonene tilbyr solide utdanninger og huser fremragende forskningsmiljø. Likevel tror jeg dette er en uheldig utvikling for Norge.

God utdanning og god forskning er dyrt – det krever både plass og personer. Det vil alltid koste mer å plassere bygninger i Oslo enn på Hønefoss. Tomtene er dyrere, og det koster mer å bygge i tette bysenter enn ellers i landet. For samme pris som du får et trangt kontorlandskap i Bergen, kan du få flotte enekontor i Sogndal.

Studentene i Oslo og Bergen sliter med å finne seg boliger og klarer ikke leve på støtten fra Lånekassen alene. De aller fleste bruker store deler av tiden sin til å hente inn ekstra kapital eller sponses av foreldre. Studentene i Nesna, derimot, kan klare seg med det de får fra Lånekassen. Skal vi ha fulltidsstudenter i fremtiden, må vi enten legge flere studieplasser utenom storbyene eller øke støtten fra Lånekassen; alternativt vedgå at fulltidsstudier er for de bemidlede.

Vi trenger ikke fjerne de institusjonene vi allerede har, men når vi skal investere, bør vi sikte langt fra bykjernene. Dette er hverken radikalt eller nytt. Cambridge og Oxford ligger på landet. Verdens største private aktør på biologisk og medisinsk forskning (HHMI) har sitt største forskningssenter på landsbygda i Virginia. Det var der de fikk mest forskning for hver dollar.

Skal vi ha de beste utdanningene og løse fremtidens utfordringer innen humaniora, naturvitenskap og medisin, er det viktig at vi klarer å få mest mulig ut av hver eneste krone.

Det får vi ikke i Oslo eller Bergen.