Tabuet rundt tilbakefall må vekk

Ingenting er som å mestre noe man har jobbet hardt og lenge for å greie! Enten det er algebra, et dansetrinn eller noe helt annet. Du kjenner selv at du blir glad og stolt av deg selv, samtidig som at du får gode tilbakemeldinger og skryt utenfra. Dette synes jeg er den beste følelsen i verden. Mestringsfølelsen.

Denne følelsen kommer også når man endelig begynner å bli frisk etter mange timer hos psykolog, vonde dager og ikke minst hardt arbeid for å få det bedre med seg selv. Familie, venner og ikke minst du blir stolt, glad og imponert av deg. Skryt og gode ord gir deg følelsen av at du kan mestre alt og at ingenting kan stoppe deg.

Sterke og hjertevarmende historier av folk som enten kjemper eller blir friske, er det mange av, og det er utrolig bra! Men noe som blir lite snakket om, er når man har kjempet og etter hvert blitt frisk, for så senere å få et tilbakefall. Hvordan skal man takle det? Be om hjelp? Vise det? Når man selv ikke vil innse at ting er blitt vanskelige, men ikke minst å måtte innrømme til andre at man har det vondt igjen. Når alle som har heiet, skrytt og gledet seg over at du igjen har det bra, kanskje blir skuffet. Når du tar den vanskelige telefonen til psykologen for å spørre om å få en time, men må vente lenge på time fordi du er ute av systemet og blir satt bakerst i køen. Når man igjen begynner å falle fra skolen og mister kontakten med venner, etter man endelig hadde fått bygget opp det sosiale nettverket sitt igjen. Alle disse vonde sidene med å innrømme at man ikke lenger er frisk og greier alt man hadde kjempet for å greie igjen.

Tabuet om å få tilbakefall etter å ha blitt «frisk» må vekk. Kort sagt er livet både herlig og grusomt, og begge deler er helt lov og ikke minst helt normalt.