Er Cannes klar for kvinneopprøret?
Det er 50 år siden sekstiåtterne tvang Cannes-festivalen til å realitetsorientere seg. Vil #metoo kunne innebaere en tilsvarende revolusjon?
too, snarere enn å anerkjenne opprøret.
Jeg har diskutert #metoo med franske kolleger og filmfolk, som i hovedsak anser bevegelsen som et anglosaksisk hysteri. I likhet med Catherine Deneuve frykter saerlig filmskaperne for at flørten, en så essensiell fransk disiplin, skal forsvinne. I filmbransjen har det private og det profesjonelle naermest gått hånd i hånd, og den franske bransjen er notorisk.
For noen år siden kunne himmelfalne skandinaviske filmfolk på workshop høre en fransk regissør påstå, muligens spissformulert, at det faktisk hjalp den kreative prosessen at han lå med skuespillerne «sine».
Pressen som nyttige idioter
Cannes-festivalen fremstår som litt annerledes nå som jeg vet mer om hva som har foregått bak den råflotte fasaden. Noen minner har en bismak som ikke var der før.
Som da jeg intervjuet regissør James Toback, nå anklaget for å ha trakassert 395 (!) unge skuespillere, og jeg slukte rått hans filosofiske utdypning av sin kunstneriske metode om å invitere skuespillerne inn i et «unikt» samarbeid.
Det var i Cannes at Harvey Weinstein skal ha begått flere av sine påståtte overgrep, all den tid han var en av festivalens småkonger og fast leverandør av prisvinnende filmer.
Den rollen vi journalister har spilt for å videreformidle filmindustriens selvbilde, tilhører ikke journalistikkens stolteste øyeblikk. Cannes har ved siden av Oscarsirkuset vaert den fremste arenaen for denne iscenesettelsen.
Bare en symbolhandling?
Selv en kontinuitetsbaerende bastion som Cannes kan ikke forbli uberørt av #metoo-bevegelsen. Som festivalleder Thierry Frémaux sa til Aftenposten i november: Vi må se på hvilke mekanismer som har bidratt til at overgrepene kunne skje.
Det første iøynefallende grepet synes å vaere av mer kortsiktig art: Sammen med den franske likestillingsministeren har Fremaux etablert en hotline som skal vaere åpen under festivalen for dem som opplever seksuelle overgrep eller trakassering.
Om tiltaket vil ende kun som en symbolhandling gjenstår å se.
Det er lenge siden sist noen gjorde opprør i Cannes – den forrige omveltningen fant sted for 50 år siden. Den gangen sto franske filmskapere – og kritikere! – i bresjen for det gryende opprøret som våren 1968 spredte seg blant studenter og arbeidere i hele landet.
De kuppet festivalen og fikk den avlyst, for så å kreve grunnleggende endringer som festivalen nyter godt av i dag.
#metoo er en revolusjon som har ført til endringer. Men i Cannes kan rystelsene foreløpig bare merkes så vidt.
Hellas – fjell, sjø, natur og kultur