Et slags My Fair Lady på fransk
Fransk laerer/elev-komedie kobler seg på debatten om ytringsfrihet og multikultur.
På grunn av den groteske aksjonen mot Charlie Hebdo i 2015 er Frankrike blitt et av landene i Europa hvor konsekvensene av ytringer er blitt satt mest på spissen. Ord og bilder betyr noe, de oppleves som viktigere og farligere der enn i andre europeiske land. Det er også et land med store forskjeller hvor følelsen av utenforskap fra tid til annen fører til konfrontasjoner.
Knyter an til De urørlige
Populaerkulturen, også filmen, forsøker naturlig nok å bearbeide dette. Vi har sett det med alvorlig fortegn i Jaques Audiards Dheepan (2015) og i komedieform i 2012, med Eric Toledanos og Olivier Nakaches gigasuksess De urørlige, hvor en farget trygdemottager får jobben med å passe på en rullestolbundet millionaer.
Ordets makt (Le Brio på fransk) knyter an til De urørlige samt til Peter Weirs Dagen er din (1989) og et tonn av andre laerer/elev-filmer.
Krenkelser og straff
Den skildrer den unge forstadskvinnen og jusstudenten Neïla (Camélia Jordana) som via tilfeldigheter utses som mobbeobjekt av den livstrøtte professoren og provokatøren Pierre Mazard (Daniel Auteuil). Han skjeller henne ut fordi hun kommer for sent, angriper språket hennes, holdningene, klaerne.
Studentene rapporterer krenkelsen til ledelsen og som straff tvinges Mazard til å tilbringe tid med Neïla for å forberede henne til retorikk-konkurransen som fakultetet ikke har vunnet på lenge. Det er en gjennomsiktig dramaturgisk konstruksjon, men den bringer regissør Attal dit han vil, nemlig inn i et My fair ladyaktig landskap hvor han kan leke med mistro, grenser, rasisme og provokasjoner. Resultatet er en lightversjon av et Houllebecqsk prosjekt.
Budskapet er reaksjonaert
Forskjellen er at Houllebecq ikke er opptatt av å bli likt, men det vil Ordets makt naturligvis gjerne. Til tross for fint spill, spesielt av Jordana, er filmen for firkantet. Den inneholder fornøyelig språklig ekvilibrisme og gode tanker om begrensningene som ligger i klasse, men den er samtidig for lett å gjennomskue.
Dessuten er budskapet reaksjonaert i den forstand at det er drabantbyjenta som skal tilpasse seg professorens språk, tradisjoner og holdninger. Han laerer ikke stort annet enn noen fargerike skjellsord. Det gode og franske ligger i ham, og hun må anstrenge seg for å kopiere det. Mange av scenene er fornøyelige, men samtidig skjematiske, og resultatet er at filmen mer blir et litt stivt essay enn en sterk historie.
Neïla er litt for flott og sterk og jeg tror ikke på at hun overspiser nachos og degenerer med tvtitting når hun møter motstand. Likevel er Ordets maktet godt innspill både til krenkelseskult uren og til det faktum at det er forskjell på provokasjon og rasisme.
Filmen åpner med arkivopptak av Jacques Brel, Serge Gainsbourg, Claude Lévi-Strauss og Roman Gary som alle snakker om viktigheten av at man kan ytre seg som man vil. Dessverre klarer ikke Attal å si noe som er viktigere eller sannere enn dette. Men fornøyelig er det.