Memento mori, Christiansen

For et par uker siden besøkte jeg British Museum i London. Den lange formiddagen i en av verdens største samlinger av kulturminner viste seg å bli til en vandring i menneskers forsøk på å forsone seg med, og stritte imot, sin egen forgjengelighet. Her finnes mausoleer og gravkamre, dødebøker og sarkofager, mennesker og deres gjøren og laden ømt naglet fast i tonnevis med stein.

På vei ut av museet kjøpte jeg en bok om det gamle Egypt. Den forteller en 3000 år lang historie hvor enorme menneskelige ressurser har gått med til kampen for et fortsatt liv etter døden, og om et utall arkeologiske funn som viser de gamle egypternes skrekk ved tanken på sin egen sjels utslettelse. Kultur- og litteraturhistorien i de drøye to tusen årene som har gått siden da, har også vaert dypt preget av denne trangen til å forstå – og til å kjempe den umulige kampen mot – døden.

Et luksusproblem?

Aftenpostens kritiker Atle Christiansen mener frykten for å dø er «et overklasse- eller luksusproblem». I sin anmeldelse av min bok Imot døden 6. mai gjør han det klart at han er mer engstelig for at døtrene hans «ikke skal svare på mobilen eller ikke vaere hjemme til avtalt tid».

Ved å trekke linjer fra de gamle egypternes samtidige i Norge, de som skapte de mange helleristningene vi finner her på Østlandet, frem mot de litteraere fortellingene som utgjør vår samtids klangrom for disse tankene, har jeg hevdet at det finnes et fellesskap i litteraturen som hver enkelt av oss kan oppsøke. At vi som lesere har mye å vinne på å åpne oss for den refleksjonen omkring døden som har opptatt så mange forfattere. I selskap med en Astrid Lindgren eller en Linn Ullmann, en Joan Didion eller en Philip Roth, kan den vanskelige oppgaven det er å tenke på vår egen dødelighet gjøres ørlite grann mer overkommelig. Jeg finner det dessuten betydningsfullt at akkurat dette eksistensielle problemet er blitt behandlet med en oppsiktsvekkende kontinuitet i kultur- og litteraturhistorien.

Kritikeren og fordommene

De andre som har anmeldt min bok så langt, har brakt til torgs sine egne viktigste kilder til erkjennelse omkring menneskets begrensede tid på jorden, enten de er hentet fra Bibelen eller idéhistorien. De har gått argumentene mine tankevekkende på klingen, ganske i tråd med hvordan utvekslinger av ideer omkring dette temaet har foregått siden den tiden da steinene på British Museum ble preget av våre forgjengere.

For Atle Christiansen er altså all denne grublingen noe jålete herk. Uten egentlig å argumentere for hvorfor, erklaerer han seg likegyldig (!) til det faktum at vi skal dø. Slike tanker er Christiansen ferdig med. Han har viktigere ting å bry seg om. Som sine døtres innetider.

For den som har lest Christiansens «laerebok» i litteraturkritikk fra noen år tilbake, er denne anmeldelsen å regne som eksemplarisk. Kritikeren skal dyrke sine fordommer og kjempe for makt med alle midler, lese raskt og dømme raskere.

Christiansen skriver at han har måttet lese flere av mine setninger tre–fire ganger, og at han selv da ikke har forstått dem. Til det er det å si at det finnes et rikt spekter av voksenopplaeringstilbud som nok kan bøte på det problemet. Øvelse gjør mester. Spørsmålet om Christiansens litteraere følsomhet og intellektuelle nysgjerrighet er vanskeligere. Hans omfattende produksjon gjennom flere tiår har vist så forbløffende få eksempler på noe slikt at selv ikke videreutdanningssystemet kan forventes å utrette de nødvendige mirakler.