Vi trenger ikke belaering i integrering
Azra Gilani slår inn åpne dører når hun forteller norskpakistanere at man må laere seg norsk, ta en utdannelse og komme i arbeid.
Azra Gilani er aktuell med boken En muslimsk mors kamp og har også vunnet den prestisjefulle Harry Hole-prisen. Hun har ingen naere pakistanske venninner (Aftenposten 30. april). Hvorfor påtar hun seg da ansvaret for integreringen av norskpakistanere når hun ikke engang kjenner til det norskpakistanske nettverket. Hun prøver å fremstå som den eneste suksessrike pakistanske kvinnen som har funnet nøkkelen til integrering. Artikkelen oser av arroganse og hånflirer av en vellykket minoritetsgruppe.
Trenger ikke belaering
Faktum er at norskpakistanere er en godt integrert, hardtarbeidende gruppe som ikke trenger belaering i integrering fra Azra Gilani. Det er stor bevissthet om høyere utdanning, og gruppen er representert i prestisjeprofesjoner som lege, tannlege, advokat, ingeniør og så videre. Vi har politikere som Hadia Tajik og Mudassar Kapur. Det er også norskpakistanere i underholdning, som Zahid Ali og Adil Thathaal.
Når Azra Gilani forteller norskpakistanere i år 2018 at man må laere seg norsk, ta en utdannelse og komme i arbeid for å bli økonomisk selvstendig, slår hun inn åpne dører. Påstanden om at barna ikke får delta i svømmeundervisningen vitner også om Gilanis manglende kontakt med det norskpakistanske samfunnet. De fleste norskpakistanere er like opptatt av barneoppdragelse som nordmenn og deltar på lik linje med dem i barneaktiviteter. Hun bygger videre under myter når hun påstår at fedrene tar kontrollen og at norskpakistanere ikke finner ektefeller selv.
At Gilani er blitt møtt med motbør fra det norskpakistanske samfunnet grunnet hennes integrering, er mildt sagt ren tøv og nører opp under hat og fremmedfrykt. En vellykket integrering er en høythengende verdi for norskpakistanere, og de fryser aldri ut noen fra miljøet fordi de har for mange norske verdier og tradisjoner.
Azra Gilanis bok om innvandring kommer dessverre 20 år for sent og har ingen dagsaktuell interesse. Det er egentlig på tide at norskpakistanere fremstår som et forbilde for nye minoritetsgrupper som har ankommet Norge nylig, som for eksempel syrere.
Blander kortene
Gilani blander også kortene når hun ser på ekteskap på tvers av kulturer som et vitnesbyrd på integrering. Det har ingenting med integrering å gjøre. Man bør utvilsomt gifte seg av fri vilje, og om man føler at kjemien lettere stemmer med en fra samme kultur, betyr ikke det at man er dårlig integrert. Integrering handler ikke om å gi avkall på sine grunnverdier. Det er mange norskpakistanere som er gift av fri vilje med en fra samme kultur, men bedre integrert enn Gilani. De har bedre norsk ordforråd, skriver mer velformulert og har større kunnskaper om norsk politikk og kultur enn Gilani. De deltar også mer i norske aktiviteter, som turgåing, sykling og vintersport. Det er på høy tid med anerkjennelse av minoritetsgruppens rosverdige innsats enn utdaterte moralprekener.
Vi trenger ikke talspersoner for en stor, heterogen minoritetsgruppe, men heller en som kan betrakte integreringsdebatten med friske øyne ved å ta et oppgjør med de viktige bremseklossene for integrering – som diskriminering på arbeidsmarkedet på grunn av etnisitet og religion.