Transkjønnet mareritt
Jeg er mor til en av «nasjonens døtre», som ønsker dypere stemme og hårvekst i ansiktet. Jeg kan derfor forsikre overlege Anne Waehre og klinikksjef Kim Alexander Tønseth ved NBTS på Rikshospitalet om at frustrasjonen og bekymringen de gir uttrykk for i kronikken 21. mars er minst like stor hjemme hos oss.
Waehre og Tønseth skriver at behandlingen må baseres på forskning, men at det ikke eksisterer forskningsbasert kunnskap om unge som opplever manglende samsvar mellom egen identitet og kroppslig kjønn før etter oppstart av puberteten. Kan de da hjelpe min ungdom, eller ikke?
Leve ut-testen
Etter henvisning til Rikshospitalet oppfordres ungdommene til å leve ut sitt ønskede kjønn. NBTS bør vurdere om det er forsvarlig å legge opp et slikt utredningsforløp for jenter som kommer ut som transkjønnede i puberteten.
I den såkalte leve ut-testen forsterkes kjønnsdysforien. I motsetning til de andre guttene i samme alder forblir jo stemmen lys, og skjeggveksten uteblir. Testosteron snarest mulig, krever ungdommen, for da vil jo ansiktshåret og den mørkere stemmen komme.
Hvem har definisjonsmakt?
I løpet av tre år har vi hatt åtte konsultasjoner på NBTS, hver på omtrent én time. Da forventes det at ungdommen på kommando er klar til å fortelle en fremmed om sin seksualitet og sine feminine og maskuline sider.
Hvem definerer hva som er feminint og maskulint? Og hvordan bestemmer kjønnet ditt hvilke preferanser du har til hårlengde og fritidsinteresser? Hvordan stilles diagnosen transkjønnet når de ikke tar seg tid til å bli kjent med mennesket de skal utrede?
Allerede i starten av utredningsforløpet må det avklares hvem som skal bistå i ungdommen i utforskning av egen identitet. Vi er nå blitt en kasteball mellom NBTS, som ikke er sikker på diagnosen, og lokal behandler, hvis rolle i dette primaert har vaert å sende henvisning til Rikshospitalet og vaere kontaktperson lokalt.
Vi er blitt en kasteball mellom Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme (NBTS) og en lokal behandler.
Haltende behandlingspraksis
Ord som «detransitioners» og «trans regret» nevnes stadig oftere om denne pasientgruppen på internett. Her hjemme derimot, ledes debatten om utredning av jenters kjønnsdysfori i tenårene av entusiastiske interesseorganisasjoner, skråsikre transgutter i tenårene og barmhjertige private aktører.
Bak en handlingslammet nasjonal behandlingstjeneste står nå også en skandinavisk foreldreforening som forsvarer dagens haltende behandlingspraksis.
Ønsker lokale kurs
Jeg håper derfor at helseministerens løfte om et styrket regionalt behandlingstilbud snart blir en realitet. Kan det som en prøveordning allerede nå arrangeres kurs for denne pasientgruppen via lokale laerings- og mestringssentre i helseforetakene? Dersom pasienter, pårørende og nasjonale og internasjonale eksperter på feltet kan møtes og utveksle informasjon og kunnskap, tror jeg det vil vaere nyttig for alle parter. Som mor tar jeg barnet mitt på alvor, men avgjørelser om hormonbehandling og kirurgi må min ungdom få ta i samråd med kompetent helsepersonell.
Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.
Det offentlige ordskifte baerer preg av feilkjønning og mistro til transpersoner.