Gammeldags å snakke på vegne av mennesker

Altfor ofte gjør majoriteten seg til minoritetseksperter. Debatten om transpersoners helse og levekår er intet unntak. Journalister, forskere, og vanlige folk uttaler seg skråsikkert om transpersoner som «fenomener» og «trender». Dette gjelder våre liv og vårt helsetilbud.

Sist i rekken av «eksperter» var kommentator Ingunn Økland i Aftenposten 3. mai. Hun har fått med seg at det å vaere trans ikke lenger er en psykisk lidelse, og hun fremsetter et tankeeksperiment om at det vil føre til en så stor aksept at transpersoner ikke lenger skal få kjønnsbekreftende behandling.

Klapp på skulderen ikke nok

Vi som er trans både vet og føler at vi definitivt ikke lever i en verden med stor respekt for transpersoner. Vi vet også at kjønnsbekreftende behandling er livsviktig for mange av oss, og at en klapp på skulderen og romsligere kjønnsnormer ikke fjerner de plagene mange opplever.

Jeg har fått helsehjelp, og har levd som mann i ti av mine 31 leveår. Jeg kan leve med alle disse som mener at jeg aldri kan bli en ekte mann, at jeg ikke skal ha rett på helsehjelp, at jeg er psykisk syk eller at jeg bare burde levd livet mitt som kvinne. Jeg tåler det, men mange andre tåler det ikke. Mange tar stor skade av at det offentlige ordskiftet baerer preg av feilkjønning, mistro og fremstilling av våre liv som et nytt og problematisk samfunnsfenomen.

Økland beskriver en problematisk og polarisert debatt og viser til USA, hvor «enten støtter man LGBT-bevegelsen, eller man er transfob».

Det er en hersketeknikk som setter meg i en posisjon der ethvert svar fra min side lett kan kategoriseres som at jeg bare er en sint transperson. Jeg er en glad transperson, en som gjerne tar debatten. Men jeg må kunne forvente grunnleggende respekt for transpersoner og kjennskap til saksfeltet. Ellers blir det en samtale preget av synsing og tankeeksperimenter.

Kom og møt oss

I en debatt der alle ser seg kvalifisert som eksperter er det ingen som lytter til dem saken angår – oss transpersoner. Vi blir fremstilt som om vi ikke har kunnskap om eget liv eller relevant fagkunnskap, mens personer uten erfaring og fagkunnskap skal få diskutere våre liv. Det er fornedrende.

Dere snakker om oss uten å snakke med oss. Prøv å se hva dere gjør med livene våre når dere konsekvent feilkjønner oss, stiller spørsmål ved våre behov og våre identiteter, og avfeier våre erfaringer som emosjonelt føleri.

Om interessen og omsorgen for transpersoners liv og kropper er så overveldende, vil jeg invitere dere til en kaffe! Kom og møt oss, heng med oss. Lytt til oss.