Sammensatt treff med OnklP & Slekta
I en tid preget av ansiktstatoverte soundcloudrappere og mumlende trap kan OnklP kanskje fremstå som en relikvie fra fortiden. Heldigvis har fyren god styring og istedenfor å følge trender lager han den musikken han vil, noe som har ført til ymse samarbeid med en rekke anerkjente artister.
Rock og rap
Mest fruktbart har samarbeidet med De fjerne slektningene vaert, hvor rock og rap i skjønn forening er blitt en sound med bred appell. Fire år etter debuten er den suksessfulle konstellasjonen klare med sitt album Slekta Fyre.
Albumet er delt i to, Mornings og Nattings. Førstnevnte ble sluppet i begynnelsen av mars, sistnevnte fullfører nå den i underkant av en halvtime lange platen. Inndelingen gir mening, da det er klare forskjeller mellom de to delene.
Mornings er hakket lettere, mer avslappet og tilbakelent, mens albumets andre halvdel naturlig nok er mørkere og med et mer melankolsk innhold. Sammen utgjør de en variert helhet.
Gruppens forrige album kom hakk i hael med suksessen «Styggen på ryggen», denne gangen har de tatt seg hakket bedre tid. Det har ført til et variert album hvor den røffe rocken fra Slekta utvikles videre og i enda større grad blandes med innslag av klassisk RnB og hiphop.
Utvider horisonten
Et godt eksempel er «Kommer ikke hjem» fra første halvdel, hvor det hele begynner nedstrippet i et hovedsakelig akustisk lydlandskap med fokus på sløve rytmer, før det forløses i et headbangende refreng med store kraftakkorder.
At rapper Pant fra Herreløse er innom med noen linjer, hjelper. Vi får selvfølgelig en god dose rock også. Mest merkbart på «Høyt og lavt», hvor herlige, grove riff dras ut av gjørmen med spretten rytme.
Tekstene er fremdeles fulle av gode observasjoner og gjenkjennelige scenarioer. OnklPs selvbiografiske skråblikk er livsglad i sin kynisme, han finner lyspunkt i triste menneskeskjebner. Det er vel akkurat denne humane aerligheten som gjør at han er blitt en folkekjaer artist; allmenn uten å miste saerpreget.
Samfunnsaktuelt
På seige «De faele slektningene», som åpner albumets andre halvdel, gjør han en mer typisk skrytetekst, men med et bakteppe av sosiale forskjeller og rå orgeltoner.
«Skulle bare» er på sin side mer i tråd med hans selvransakende lyrikk, hvor dagliglivet i utkanten av samfunnet problematiseres, og dårlige valg angres før de gjentas.
Her får vi tekster som tar opp problemer mange overser, men allikevel kjenner seg igjen i, blandet med levende musikk med god popteft. OnklP og hans fjerne slektninger fortsetter å utvikle seg, uten å miste sjarmen.