Snodig måne- landing
«I just wanted to be one of The Strokes, now look at the mess you made me make». Dette er de første ordene Arctic Monkeys’ frontmann og låtskriver Alex Turner synger på bandets sjette album. Det er lett å humre over strofen, for Tranquility Base Hotel + Casino er definitivt ikke noe som nyrocklegendene i The Strokes ville skapt.
Samtidig er albumet heller ikke noe rot, for de musikalske og tekstmessige valgene som Turner har gjort, er tydelige og under full kontroll. Tanken har vaert å skape noe helt annet enn forgjengeren AM (2013), som var en knyttneve av hvasse riff og heftige rockelåter og løftet bandet opp til stadionstørrelse.
Ballader og croonervokal
Målet om noe annerledes lykkes Alex Turner 100 prosent med. Dette er 11 låter som på alle hørbare måter ligger naermere amerikansk popmusikk drevet av piano, synther, ballader og croonervokal enn høyenergisk rock. Et dempet album for hjemmebruk.
Hvordan dette musikalske veivalget nå skal omsettes til konsertspilling på verdens største scener, blant annet Øyafestivalen i august, er et åpent spørsmål. Det er ingen nye stadion-anthems her, for den som hadde ønsket seg det.
Lyden av et geni, eller?
Albumet er komponert på piano i Alex Turners leilighet i West Hollywood. Der har han spilt og skrevet smått surrealistiske tekster om berømmelse, teknologi, religion, politikk og science fiction. Fascinerende, selv om det ikke alltid er like enkelt å følge ham på ferden.
Musikken er enklere å forholde seg til, selv om den er overraskende stillferdig til å komme fra Arctic Monkeys. Dette er lyden av frontmann Turner med backingband. Gitaren er skrudd langt ned, og ingen instrumenter får ta mer plass en vokalen som crooner og messer. Det er ikke rart at enkelte drar paralleller til hvordan avdøde David Bowie produserte sin musikk.
Men Tranquility Base Hotel + Casino, oppkalt etter stedet der den første månelandingen skjedde, blir likevel aldri mer enn passe spennende. Den stort sett smygende musikken trenger tid på å sette seg, og når det endelig skjer med deler av materialet, fader for mange av de andre låtene liksom bort i intet.
For langt ut – eller inn
Best er tittelkuttet, med sin surrealistiske tekst om denne telefonmottageren på månen, som flyter oppe på en nydelig melodi, fengende basspill og sval synth. Det samme gjør melodisk fine «Four Out of Five» og den gode avslutningen «The Ultracheese».
Motsatsen er låter som «Golden Trunks», «Batphone» eller «The World’s First Ever Monster Truck Front Flip», som høres ut som fikse ideer som aldri forløses. All aere til band som beveger seg videre og utfordrer eget musikalsk uttrykk, men i mine ører går Arctic Monkeys litt vel langt ut. Alternativt for langt inn i Alex Turners hode.
Arctic Monkeys spiller på Øyafestivalen i Oslo 8. august.