Det er ikke alltid psykiatrisk dagbehandling virker

Jeg har erfart flere ulike behandlinger. Det var spesielt tøft når den virket mot sin hensikt. I møtet med kompetente fagfolk er det altfor lett å miste håp og tro og beskylde seg selv for manglende fremgang.

«Dag 1» på Kronstad DPS er et gruppebasert behandlingstilbud som tilbyr struktur og meningsfull aktivitet i hverdagen. Det er det beste opplegget jeg har deltatt i. Gjennom samtalene på DPS løsnet noe i meg.

Slapp krav og press

Tre dager i uken over fire uker opplevde jeg et fellesskap og miljø hvor jeg fikk lov til bare å vaere meg selv. For meg som sliter med undervekt, var det befriende å slippe krav om vektoppgang, prestasjon og press på fremgang, slik jeg har opplevd i andre behandlinger. Å bli utfordret og å møte motstand er bra, og i «Dag 1» forventes aktiv deltagelse og oppmøte uansett dagsform.

Ingen forlangte diagnoser. At behandlere og de andre deltagerne var mer nysgjerrige på hvordan jeg hadde det, hvilke behov og ressurser jeg hadde var forfriskende. I «Dag 1» hadde noen av pasientene doktorgrad og lederstillinger. Begge lyste opp da jeg fortalte dem hvor imponert jeg var over høy utdannelse. Og etterpå var det de som kunne gjøre meg oppmerksom på at min egen bachelorgrad ikke var «bare bare» det heller. Det hadde jeg jo i min deprimerte tilstand helt glemt. Sammen økte vi hverandres selvfølelse og troen på bedre tider.

I løpet av uken hadde vi fysisk aktivitet, undervisning om psykisk helse og om rettigheter i Nav-systemet, samtalegrupper, tur og ikke minst daglig felles lunsj. I skogen hjalp vi hverandre med å glede oss over traerne og fuglene.

Følelsen av å høre til

Det å vite at noen i «Dag 1» ventet på meg, og som etter hvert kjente meg, var avgjørende. I essayet «Sannheten om din og min depresjon» skriver Johann Hari: « … Vi trenger å føle at vi hører til. Vi trenger å føle oss verdsatt. Vi trenger å føle at vi er gode til noe. (…) Og stadig mer tyder på at kulturen vår ikke dekker disse psykologiske behovene for mange – kanskje de fleste – av oss (Morgenbladet 23.02.2018).

Jeg forstår nå at det er ikke snakk om en kjemisk ubalanse i hjernen. Vi må rett og slett endre noen livsbetingelser, bryte ut av ensomhet og finne mening. Dette klarer ingen alene. Jeg fikk hjelp i «Dag 1».

Terapi er også å ha det lett sammen – ved å sladre om Trump, diskutere #metoo, le og løse avisquizen under lunsjen – som raskt ble et høydepunkt. Disse tilsynelatende «trivielle» tingene fikk meg til å kjenne meg «normal».

Man er ikke alene

Jeg hadde fått noe å stå opp til, som jeg gledet meg til. Deltagere som lo av vitsene mine i lunsjen, men rett etterpå utfordret meg i samtalegruppen og delte tunge tanker – men også gode mestringstips. Behandlerne hjalp meg til å se ressursene mine, mulighetene og veien videre. At en av dem hadde kopiert teksten jeg hadde skrevet i avisen og hengt den opp på tavlen, betydde mye mer enn «likes» på Facebook.

Opplevelsen av at man ikke er alene om å streve, er betydningsfull. Selvsagt vil det vaere tilfeller hvor man behøver mer intensiv behandling, mer skjerming og kanskje innleggelse. Men for meg var det fint å kunne våkne i egen seng og dra til dagbehandlingen for så å gå hjem igjen til mitt eget.