Alt jeg vil, er å studere. Men jeg er for syk til å klare det
Min sykdom gjør at jeg må gå på NAV og utsette studiene enda et år.
Det er så mye jeg vil. Jeg vet hvilken vei jeg vil gå, men stien er foreløpig stengt og veien kan ennå ikke tråkkes. Som mange av vennene mine har jeg hatt et friår, men nå begynner jeg virkelig å se frykten i hvitøyet.
Ikke som planlagt
Alle, og da mener jeg hver eneste en av vennene mine, skal studere nå til høsten. De skal ut i den store verden. Begynne å forme fremtiden mens jeg blir sittende igjen her. Problemet er nemlig at jeg kun kan jobbe i en liten stilling fordi jeg er for syk til å klare å forsørge meg selv på egen hånd.
Tårene triller idet jeg innser realiteten. Jeg er snart 20 år, må gå på NAV og utsetter studiene enda et år.
Klumpen i halsen vokser seg større jo naermere høsten vi kommer, og jeg prøver å lure meg selv til å tro at jeg blir frisk nok innen den tid. Jeg har søkt studier fra og med høsten 2018. Stadig drømmer jeg meg bort og går meg vill i hybelannonser som jeg potensielt kunne bodd i. For en dag må det jo kunne skje?
Det jeg ikke helt vil forstå, er at det slettes ikke fungerer slik. For jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli frisk. Enn så lenge finnes det ingen medisin mot sykdommen min, ME (kronisk utmattelsessyndrom). Derfor kjenner jeg meg mislykket, ensom og frustrert. Livet ble ikke slik jeg planla det, det var ikke slik det skulle bli. Jeg er misunnelig på vennene mine, på alle mulighetene de har og alle valgene de står overfor.
Vil klare meg selv
Jeg vil ikke vaere avhengig av NAV for å overleve. Jeg vil klare meg selv.
Jeg vil bare vaere et helt vanlig A4menneske. Jeg vil vaere en student, feste til daggry og leve på havregryn og nudler. Jeg vil øve til eksamen helt til hjernen min ikke klarer mer. Jeg vil få nye venner og bekjentskaper. Jeg vil ut i verden. Jeg vil leve!
Realiteten er at jeg nesten alltid må avlyse. Til tross for at viljen er der, svikter kroppen, og jeg ender opp i sengen med smertestillende og tårer. Jeg føler jeg svikter meg selv. Jeg vil ikke la kroppen min holde på slik. Det er sårt, frustrerende og vondt. Vondt langt inni hjerteroten. Livet løper maraton, og jeg klarer ikke å holde følge. Hva vil det i det hele tatt bli av meg?
Jeg prøver så langt det går å tenke positivt. Men når det naermer seg høst og skolestart, blir det bare vanskeligere og vanskeligere.
Alle dere studenter der ute: vaer glad for at dere kan studere, at dere er friske. Dere aner ikke hva dere har før dere mister friheten til å bestemme over eget liv. Selv om det kanskje er tomt på kortet, er deres nye tillaerte kunnskap verdt det.