Kronikken

«Erna Solberg er ekte og aerlig. Det har gitt henne respekt på tvers av skillelinjene i politikken … Det du ser, er det du får.»

Mímir Kristjánsson bringer 8. mai et friskt svar på min kommentar om hva vi kan laere av Gerhardsen. Han diskuterer en rekke enkeltheter ved kommentaren, uten helt å se hvilken helhet argumentene faller inn i.

Kristjánssons bok byr på mye kunnskap, ikke minst bidrar den til å reise en reell politisk debatt om veivalg fremover, som vi ellers har lite av. Men jeg tror fortsatt ikke at det å hente opp Gerhardsens løsninger fra 50-tallet er noen treffsikker måte å løse dagens problemer på. Det er også en tvilsom historiebruk: Å flytte en persons konkrete løsninger ut av sin historiske kontekst og langt frem i tid, til en periode der teknologi og økonomi, nasjonen og samfunnet, er vesentlig endret.

De målene Gerhardsen hadde – vekst, høy sysselsetting, jevn fordeling, kombinert med en balansert økonomisk utvikling – har ganske riktig gyldighet også i dag. Men vi når ikke målene på samme måte som i 50-tallets industrisamfunn eller i tidligere tiders jordbrukssamfunn, for den saks skyld.

Ett eksempel: I dagens Norge har vi en åpen økonomi med et ekstremt høyt lønns- og inntektsnivå. Samtidig har vi en lav arbeidsdeltagelse fra deler av den voksne befolkningen, blant dem noen innvandrergrupper, vi har og mange med diffuse plager på helserelaterte trygder, saerlig uføretrygd. Dette henger i noen grad sammen med et arbeidsliv med høyt press, høye produktivitetskrav og raskt skiftende krav til kompetanse.

På Gerhardsens tid var man stort sett i arbeid hvis man hadde synet, armer og ben i behold. Virkemidler og politisk retorikk var knyttet til dette. «Arbeidssky personer settes om nødvendig i tvangsarbeid», het det i et av programmene der den samlende vekstideologien ble presentert. Alle hadde rett og plikt til arbeid. Problemet løst.

Mitt doble poeng forrige mandag var at man burde forholde seg til dagens utfordringer, dagens kompleksitet, for å løse slike problemer. Hvordan vi skal forene vekst og sysselsetting i vår moderne høykostnadsøkonomi, er behandlet de siste tiårene av en mengde offentlige utvalg, med bred deltagelse fra våre beste eksperter og partene i arbeidslivet.

Hadde vi hatt den nytenkende, lyttende Gerhardsen her i dag, tror jeg hans betraktninger hadde tatt utgangspunkt i disse, i stedet for å kopiere løsninger fra politikere for 60 år siden. I 2005 gjorde Høyre sitt dårligste valg siden krigen, og i 2009 opplevde Erna Solberg målinger på under 10 prosent. Populariteten var lav. Kritikken haglet fra flere i Høyres egne rekker og ikke minst blant mer eller mindre kvalifiserte politiske eksperter. Jeg var en av dem som var kritisk til Solberg den gang. Kritikken gikk på manglende tro på hennes politiske prosjekt og hennes evne til å kommunisere. Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Ni år senere skriver hun historie. Hun passerer Kåre Willoch og blir den lengst sittende statsministeren i Høyres historie. Hun er en av de mest populaere statsministerne på lenge, akkurat nå ikke bare i Norge, men også i Europa. Jeg har jobbet tett på Solberg som rådgiver i over syv år og fulgt henne gjennom fire valg. Her er mine tanker om denne reisen.

Solberg er ekte og aerlig. Det har gitt henne respekt på tvers av skillelinjene i politikken. Folk oppfatter at hun sier det som det er, også når hun ikke nødvendigvis er tjent med det. Det du ser, er det du får. Likevel er ikke hennes egen popularitet og Høyres oppslutning hennes største suksess. Det er at hun klarte å samle borgerlig side. Det klarte hun med en solid porsjon tålmodighet og mye raushet.

Tålmodighet er en fryd

I perioden fra Solberg ble valgt i 2004 og frem til stortingsvalget i 2009 var det naermest en evig motbakke for Solberg og Høyre. Dårlige målinger og et parti som ikke alltid trakk i samme retning, samtidig som borgerlig samling så utenkelig ut. Solberg viste at for henne er ikke tålmodighet bare en dyd, men også en fryd. Solberg kan stå lenge i stormen når hun er sikker i sin sak.

I den vanskelige perioden var det tre personer som skulle vise seg å bli svaert viktige for at hun senere skulle lykkes. Den første og viktigste er ektemannen, Sindre. Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor krevende det også kan vaere for familien når motgangen rammer. Sindre var den gang, og er fremdeles, en helt avgjørende støttespiller. I likhet med flere ektefeller av toppolitikere fortjener han en stor takk.

To andre som er viktige for Solbergs suksess, er Jan Tore Sanner og Bent Høie. Sanner har vaert svaert viktig for å holde partiet samlet når det var som vanskeligst. Sanner er en saerdeles god og empatisk leder og politiker. Han har nok vaert viktigere i og for partiet enn mange er klar over. Bent Høie har mange av de samme kvalitetene som Solberg. Sammen har de utgjort en viktig drivkraft for Høyres politiske endring. Den har vaert avgjørende for at Høyre har etablert seg som et stort parti.

Det politiske prosjektet

Allerede i 2006 holdt Solberg sin viktigste tale for sitt fremtidige politiske prosjekt. Scenen var Høyres landsmøte, og prosjektet handlet om «mennesker, ikke milliarder». Dette forandret Høyre gradvis, men varig. Gjennom sitt engasjement for dem som har minst, gjennom å forstå folks utfordringer og gjennom sin aerlige og rause vaeremåte har hun gjort Høyre til et bredt folkeparti. Det jobbes kontinuerlig med å utvikle ny politikk som svarer på de utfordringene vi ser i dag. Det satses på unge talenter, både i regjering og i Stortinget. Det loves ikke mer enn man kan levere, det er løsningsorientert, og man sier det som det er.

Solberg har fått frem det beste i Høyre. Hun forandrer for å bevare. Hun har bevist at gjennom tålmodig å bygge stein på stein, kan man bygge stort, solid og varig.

Solberg er ofte på sitt beste når hun engasjerer seg i saker om dysleksi, psykisk helse eller folk med rusproblemer. Dette lykkes hun med fordi det er ekte, og ikke fordi det er en strategi. Hvis du lurer på hva som engasjerer Solberg mest, så er det nettopp dette. Å hjelpe folk som har det vanskelig. Ikke la systemet bli vikti-