Anbefalt absurdisme
Teaterfragment norske scener fra tid til annen. Vladimir og Estragon venter og venter på Godot, som aldri kommer. Som mye av det andre Beckett skrev, er stykket en katalog over menneskets evige betingelser, hva vi vet og ikke vet, hvor vi kommer fra, hvor vi skal – og er det i det hele tatt noen vits i å leve. Men tomhet og mørke serveres med en så intelligent snert at man fryder seg heller enn å fylles av angst. Richard Brautigan (1935–1984) er min personlige favoritt blant de absurdistiske forfatterne. Han blir av og til kalt den siste av beatpoetene, men som forfatter er han morsommere og som menneske mørkere til sinns enn for eksempel Allen Ginsberg og William S. Burroughs.
Tekstene hans er grenseløse, og jeg oppsøker dem stadig for å bli minnet om at alt er lov bare man skriver elegant nok til å slippe unna med det.
Brautigans tekster er forankret i Oregon, hvor han vokste opp, og det er mye ørretfiske og småbyer og underlige figurer. Hjernen hans må ha vaert rarere enn hjerner flest. Metaforene ligner ikke på noe annet. Det er som om fantasien hans styres av ville hester som løper i alle retninger.
Han var periodevis enormt depressiv og kjempet i mange år mot lysten til å skyte seg. Til sist klarte han ikke mer. Debutromanen, En konføderal general fra Big Sur, ender slik (min oversettelse): «Så kommer det flere og flere slutter: Den sjette, den treogfemtiende, den hundre og enogtredevte, den ni tusen fire hundre og femogtredevte slutten, slutter som går raskere og raskere, fler og fler slutter, helt til denne boken har ett hundre og seksogåtti tusen slutter pr. sekund.»
Flamme forlag utgir nå en samling med Brautigans kortprosa, oversatt av Jan Erik Vold.