Sydd i Kina? – Spiller ingen rolle.

Så lenge kvaliteten er bra, er kundene ikke opptatt av hvor bunaden er sydd.

– Folk flest er opptatt av pris, leveringstid og hyggelig service, og det får de her, fastslår butikksjef Karin Ratza Hansen hos Norske Bunader.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at Aftenposten skrev om Bunadspolitiet, etablert av bunadsyer Siri Sveen Haaland for å fremme norsk produksjon av festplagget. Hun mener at å kjøpe en utenlandsprodusert bunad, blir som å kjøpe en veldig dyr kopi: « Som å kjøpe en fake Rolex og tro den er ekte».

– En håpløs påstand, sier Morten Nordby fra Lillehammer, som ikke synes det spiller noen rolle om bunaden er sydd i utlandet, så lenge stoffene er de samme, og bunaden er fin.

Sparte over 20.000 kroner

Nordby kjøpte Gudbrandsdalsbunad med brokadevest, lang hvit jakke og nikkers hos Norske Bunader på Smestadkrysset i Oslo. De syr bunadene i Kina, men måling og tilpassing foregår i systuene i tilknytning til butikken.

Han betalte ca. 29.000 kroner for bunaden, alt inkludert. Tilbudet fra Husfliden kom på ca. 52.000 kroner.

– Det er over 20.000 kroner i prisforskjell, sier Nordby, som mener at det norske kostnadsnivået forklarer hvorfor mye av bunadsproduksjonen er flyttet utenlands.

Han er svaert fornøyd med bunaden sin.

– Alt stoff er produsert på samme fabrikk som hos Husfliden og andre leverandører. Bunaden har fin kvalitet og er godt tilpasset. Det er synd at norsk håndverkstradisjon blir borte, men skal bunad bare vaere forbeholdt folk med god råd? spør han.

Hos Norske Bunader naermest koker det før nasjonaldagen. I løpet av et år produserer bedriften 3500- 4000 bunader i Kina. Måling og tilpassing foregår på Smestad.

Kunder er innom butikken for å hente sine nye bunader før 17. mai. Andre får bunaden justert i den travle systuen i kjelleren, der strykejern og maskiner går varme. 12 skreddere fra Øst-Europa monterer drakter med lynkjapp presisjon. I Shanghai sitter 100 syersker i sine hjem og broderer ca. 160 forskjellige norske bunader.

– Hva får de kinesiske broderiarbeiderne i timelønn?

– De blir godt betalt, fastslår butikksjefen, men legger til at hun ikke har eksakt informasjon om hva de har i lønn.

Oldefar fra Hallingdal

Butikksjef Karin Ratza Hansen demonstrerer hvordan nybakt bunadeier Jo Holmsen fra Baerum skal knyte hosebåndet på Hallingbunaden. Familierøtter i dalen forklarer bunadvalget hans.

– Oldefars bunad henger på Folkemuseet, så jeg fikk ikke arve den, ler Holmsen, som er i butikken og henter stasplagget på selveste 30-årsdagen. Så lenge kvaliteten er bra, er han ikke så opptatt av hvor bunaden er sydd.

– Jeg bor i Sveits, og når du bor i utlandet er det ekstra stas med bunad, smiler han. Utstyr har han samlet i flere år. Lommeuret fra oldefar skal få plass i vesten. Sølvknappene blinker på den svarte jakken. Et fargerikt tørkle er prikken over i-en.

Hans franske forlovede følger med fra en stol i prøvelokalet.

– Vi skal gifte oss i Frankrike, og da skal jeg bruke bunaden, fastslår Jo Holmsen.

Salgssjef og markedsansvarlig Espen Thyrum sier at de gir livstidsgaranti på bunadene, at de på grunn av stort kvantum får gode betingelser fra leverandørene av stoffer og utstyr.

– Hva synes du om at noen mener utenlandssydde bunader er som «fake Rolex»?

– Noen ønsker at alt skal gjøres i Norge, men tilgangen på skreddere er ikke så stor. Få utdanner seg innen faget, og mange unge vil heller jobbe med design. Mange vil jobbe for seg selv, kanskje bare sy sin egen bunad, ikke til andre, sier han.

– Alt monteres på huset her. Vi har systue, så bunadstradisjonen blir vedlikeholdt her i Norge, sier Thyrum, som konstaterer at etterspørselen etter bunad bare fortsetter å øke hos Norske Bunader på Smestadkrysset.

Ønsker frivillig merkeordning

Silje Hjemdal (FrP) i Stortingets familie – og kulturkomité mener det er viktig at forbrukerne kan ta informerte valg og få vite hvor bunadene er produsert. Hun støtter Siri Sveen Haaland i Bunadspolitiet som etterlyser en merkeordning.

I dag er det ikke krav om å merke opprinnelsesland for bunaden.

– Ingen liker å bli lurt. En del er ikke klar over at bunaden er produsert i andre land. I noen tilfeller har det budt på utfordringer når du for eksempel skal sy om. Dette dreier seg om norsk håndverkstradisjon. Det er tross alt nasjonaldrakten, og folk bør ha muligheten til å ta kvalifiserte valg, sier Hjemdal.

– Jeg stilte spørsmål til barne- og likestillingsministeren om hvorfor det ikke er krav til å merke bunader med produksjonsland. Svaret var at Romatraktaten setter hinder for en slik merkeordning, sier Hjemdal.

Hun vil nå samle bransjen til et møte på Stortinget for å se på muligheten for å få til en frivillig merkeordning.

– En slik frivillig ordning vil vaere et første steg for å gi norske forbrukere bedre informasjon om bunaden de kjøper, sier hun.