Ingen andre enn Spike Lee kunne laget denne filmen
Den polemiske filmen om en svart undercoveragent som infiltrerer Ku Klux Klan på 70-tallet, handler like mye om dagens Trumpifiserte USA.
Den amerikanske regissøren Spike Lee mener fortsatt at han ble frarøvet Gullpalmen da han deltok i Cannes med Do the right thing i 1989. Nå er han tilbake med en ny film som gjenoppvekker raseriet fra gjennombruddet i 89.
BlacKKKlansman er i utgangspunktet en epokefilm, med handlingen lagt til 70-tallets motsetninger i det amerikanske samfunnet. Men som Lee så energisk viser gjennom sine freidige kryssklipp med dagens USA, er konfliktlinjene fortsatt glødende.
Infiltrerer KKK
Historien om hvordan en svart politimann infiltrerte KKK og ble leder av organisasjonens lokale avdeling i Denver, er så utrolig at den kunne endt i ren komedie – om den ikke var sann.
I hovedrollen møter vi John Washington (sønn av Denzel) som «det svarte håpet» i det halvkorrupte lokalpolitiet i Colorado Springs. Da han en dag kjeder seg på jobb, ringer han KKK lokalt, og før han vet ordet av det, har han avtalt et møte. Det blir hans jødiske kollega Flip (Adam Driver) som møter opp i hans sted. Det tar ikke lang tid før de har en undercover-operasjon gående som også omfatter KKK-lederen, David Duke (Topher Grace).
«Tatt av vinden» i skammekroken
Filmen er basert på Ron Stallworths egen bok om sine erfaringer, og Lee er noenlunde tro mot den. Men boken har ikke innslag fra filmene Tatt av vinden og Birth of a nation, eller innklippsbilder fra de ferske opptøyene i Charlottesville.
Den førstnevnte filmens romantiske forestillinger om sørstatene inngår i klanens identitetsbygging, og Lee plasserer klassikeren i den skammekroken der den også hører hjemme. Det sier noe om vår tid at Lee opplever det som nødvendig å gi oss mye kontekst rundt . Stumfilmen har vaert en grunnbjelke i klanmedlemmenes selvforståelse, noe som skildres utførlig i en scene, og er blitt stående som et smertefullt paradoks – et rasistisk stykke banebrytende filmkunst (for sin tid).
Mellom karikatur og alvor
Lee foretar her en vanskelig balansegang mellom karikatur og alvor; Paul Hauser drar filmen inn i parodien med å kopiere sin «white trash»-rollefigur fra spillefilmen om Tonya
Harding, mens Washington og Driver nøytraliserer ham med sitt beherskede spill.
Den tidligere fotballspilleren Washington er i motsetning til sin far ingen åpenbar frontfigur. Med sin tilbakelente stil fungerer han like mye som et speil for en lang rekke fargerike birollefigurer. Sammen med Adam Driver utgjør han filmens moralske bevissthet.
Polemisk og lidenskapelig
Lee kunne selvsagt ha fortalt denne historien mer rett frem, uten å koble den så direkte til vår samtid, og kanskje overlatt mer til oss å trekke parallellen. Det er Lees styrke og svakhet, take it or leave it: Han er polemisk og lidenskapelig, nesten aldri subtil.
Som i alle hans filmer er det også her øyeblikk der budskapet hamres inn. I sine beste stunder har filmen en dramatisk nerve og presserende aktualitet, som sprenger periodedramaets rammer og gjør filmen til en underholdende kommentar.
Latteren satt løst under premièren da Donald Trumps slagord blir gjentatt – eller rettere sagt: foregrepet – av Duke og hans håndlangere i filmen. Lee kan selvsagt ikke dy seg for å klippe inn et opptak der virkelighetens Duke sier det samme. Det er kanskje overtydelig, men poenget er ikke noe du uten videre rister av deg når du forlater kinosalen.
• BlacKKKlansman hadde verdenspremière under filmfestivalen i Cannes. Filmen har ikke fått norsk premièredato.