Huset ved sjøen er som et familiealbum
Robert Guédiguian har gjennom flere tiår skapt et eget univers rundt arbeiderklassemiljøer i Marseilles-området. Sentral for de fleste av filmene hans er hans skuespiller-hustru Ariane Ascaride, som har fått en naermest ikonisk status i hjemlandet. Her spiller hun en fetert skuespiller som vender hjem til en liten kystby naer Marseilles fordi faren har havnet i koma.
På mange måter er det også Robert Guédiguian som vender hjem, for her har han samlet skuespillerne han har benyttet mest de siste 30 årene. Han lar dem utgjøre en liten, skjør familie som har vokst opp rundt farens beskjedne restaurantvirksomhet i landsbyen. Naer egen pensjonsalder kan han fortsatt oppføre seg umodent.
Angéle, som Ascarides rollefigur heter, hjemsøkes samtidig av et traume da hun kommer hjem. Det var her datteren druknet mens bestefaren passet på henne, og hun har aldri tilgitt ham. Brødrene Armand (Gerard Meylan) og Joseph (Jean-Pierre Darroussin) tråkker forsiktig rundt det betente emnet, men som i alle familier begynner søsknene snart å krangle som små barn igjen.
Ubalanse i dramaet
De fleste av Robert Guédiguians filmer er konsistente i miljøskildringen og drevent fortalt i en behersket realisme. Denne gangen har han ikke en like sikker hånd om helheten. Så lenge vi befinner oss sammen med de tre søsknene, fordypes dramaet, og det skaper forventning. De tre skuespillerne kjenner hverandre så godt at det er som å se familiemedlemmer ta og føle på hverandre.
Da Guédiguian introduserer noen nordafrikanske barn som har ankommet kysten på en flåte, mister dette dramaet balansen. Meningen er å kaste familiemedlemmene ut av deres naersynte tilstand, men vendepunktet kommer for sent i filmen til at barna kan få noen virkelig betydning. De blir mer et uforløst påfunn som skaper avstand.
Heller ikke sidehandlingen om hvordan den opprinnelige lokalbefolkningen er blitt kjøpt ut av sine eiendommer av rikfolk, er overbevisende skildret. Det blir for lettvint av Guédiguian å klippe inn en sekvens med klisjéfylte forretningsfolk som sirkler rundt kystbyen i en speedbåt for å se hva mer de kan kjøpe opp.
Det er heldigvis kammerspillet mellom Ascaride, Darroussin og Meylan som opptar mesteparten av filmtiden. For mange franske kinogjengere over 60, og kanskje også for noen norske, kan filmen minne om et familiealbum der de skuespillerne man vokste opp med, gjør opp status. Det er et snev av nostalgi over skildringen av dem, og Guédiguian tar seg friheten å klippe inn en scene fra sin film fra 1986, Qui lo sa?, der alle tre medvirket.
I motsetning til en del andre påfunn virker ikke dette påklistret. Det fungerer både som en hommage til den felles reisen filmskaperen, skuespillerne og publikum har lagt bak seg, og som et tilbakeblikk for dem som ikke kjenner filmografien.
For norske TV-seere er det også artig å se at Jean-Pierre Darroussin, som spilte den saere etterretningssjefen i dramaserien , her beveger seg i samme enigmatiske retning – noe som egentlig går på tvers av det meste han har spilt før.