Når ble Norge født?
Hvordan kan 17. mai vaere vår fødselsdag når vi ikke vant vår selvstendighet før 7. juni 1905?
Noen mener det er feil å kalle 17. mai Norges fødselsdag, siden Eidsvollsmennene bare undertegnet et stykke papir. Men ved naermere ettertanke er det slett ikke så ueffent å si at nasjonen ble født denne dagen.
Slottsplassen, 17. mai 2018: «Fordi Norge ble født» jubler festkledde smårollinger når de blir spurt om hvorfor vi feirer 17. mai. Med ketchup og smeltet fløteis rundt munnen. Det er like søtt som det er usant. Men litt sant er det, faktisk.
Det er like vanskelig å tidfeste Norges fødsel som det er å definere det norske eller å fastslå hva som er typisk norsk.
En bunadskledd kulturminister prøvde seg en gang med Marit Bjørgen, kvikklunsj, brunost og dugnad. Samt bunad.
Svin og vin
En nylig avgått integreringsminister befalte at her i landet «spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt» og at de som kommer hit, må innrette seg etter det.
Men ingen av dem har foreslått klassisk femmil, kappspising av grøt eller turbotømming av akevitt som del av statsborgertesten.
Da treffer kong Harald bedre: «Norge er høye fjell og dype fjorder. Det er vidder og skjaergård, øyer og holmer.» Men fjellene og fjordene fantes lenge før den første nordmannen innvandret hit.
«Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting», fortsetter kongen. Og ingen kan ta ham på det. Monarken har nemlig lest sin nasjonalskald: «Norsk er hvad som passer oss, det vaere fra Frankrike eller Hardanger», fnøs nemlig selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Ta den, Sylvi og Linda!
Men heller ikke dette sier noe om når Norge ble født eller om hva som skiller det urnorske fra det unorske.
Fyllesvin og fyllepenner
Jakten på det norske har pågått lenge. Da Ludvig Holberg spaserte rundt i Roma for 300 år siden, ble han stoppet på gaten og spurt om han noen gang hadde sett en nordmann.
Joda, svarte dikteren. Han var jo norsk selv. Hvorpå romeren slo fast at bergenseren måtte vaere født av utenlandske foreldre, siden det var vitenskapelig bevist at nordmenn var vanskapte og hadde ansikter som lignet svinehoder.
Og Sylvi Listhaug kan trygt belegge sin definisjon med en henvisning til Leopold von Buchs reisebeskrivelse fra det tidlige 1800-tallet: Nordmenn var «barn som hengir seg til øyeblikkets nytelse» og led av en drikkfeldighet som skyldtes «lavt kulturnivå og tankeløshet». Saerlig fiskerne i Lofoten.
Et stykke papir
Få år senere våknet altså dette tankeløse bondefolket opp av den danske firehundreårsnatten med et stykke papir i hendene. Der hvor andre nasjoner kan knytte sitt frigjøringsverk til kjente slagsteder og krigshelters dåder, står altså nordmannen der med et håndlaget klutepapir og en penn fylt med jerngallusblekk som eneste våpen.
Men ut av Eidsvoll-pennene tøt store ord: De franske opplysningsfilosofene og de amerikanske grunnlovsfedrenes ord om folkestyre, trykkefrihet og maktfordeling.
På en tid hvor de fleste av verdens stater var diktaturer eller ennå ikke født og nesten hundre år før den avanserte storebroren Sverige innførte demokratiet.
På en tid hvor små språksamfunn som det norske, finske og tsjekkiske var betrak-