Mitt folks lidelse dekkes i pressen når en bombe sprenges, ikke når de demonstrerer fredelig
Titusener av pashtunere marsjerer fredelig langs gatene i Pakistan mot den pakistanske haerens bortføring og drap på tusener av unge pashtunere.
Norsk presse tier stille. Sprenges en bombe finansiert av det samme militaerkomplekset, derimot, så blåses det opp i alle norske aviser.
Unge menn dør på begge sider
For over 100 år siden ble det trukket en linje mellom det britiske India og Afghanistan (Durand-linjen) uten å ta hensyn til de kulturelle forholdene på bakken.
På den ene siden av linjen lider nå pashtunere av krig og konflikt i Afghanistan. Dette er ledet av terrornettverk finansiert av den pakistanske etterretningen.
På den andre siden blir tusener av unge mennesker bortført og drept av det pakistanske militaeret. Sistnevnte folkegruppe er i tillegg offer for diskriminering i akademia, arbeidsplasser og i sosiale liv.
Denne ikke-eksisterende grensen mellom et og samme folk er kjernen for konflikten i Afghanistan.
Kvinner i første rekke
Unge menneskers liv blir ofret på begge sider av Durand, og dette så pashtunere seg lei på. Det var slik en av de største rettighetsbevegelsene i Pakistan oppsto: Pashtun Tahafuz Movement.
Med kvinner i første rekke har titu- sener av pashtunere og andre minoriteter (baluchere og hazara) slått seg sammen i fredelige demonstrasjoner.
Pakistansk presse har vaert helt blind i dekningen av demonstrasjonene. Internasjonale mediehus har som motsvar tatt ansvar og dekket denne historiske bevegelsen. Men ikke de norske.
Medie-Norge: Passer pashtunenes demokratiske og likestilte bevegelse ikke med deres vestlige narrativ i dekningen av konflikten?
Jeg spør fordi idet en bombe sprenges et par dager senere, så blåses det opp i alle landets norske aviser.
Bortføring og drap av tusener av unge menn, og det demokratiske oppgjøret med dette, får derimot ikke ét eneste oppslag.
Til mine norskpakistanske landsmenn
Det tyngste fra mitt ståsted er å se at det norskpakistanske miljøet, og alle mine venner blant norskpakistanske menneskerettighetsaktivister, har vaert dønn stille.
Jeg kontaktet flere som proklamerer seg høyt og tydelig som menneskerettighetsforkjempere, og et klart flertall valgte ikke å svare.
Norskpakistanske samfunnsdebattanters rettighetssonderinger strekker seg tydeligvis ikke til minoriteter. Med mindre de selv bekler den rollen her i Norge, så klart.
For utenom stillhet har et fåtall svart med forakt. Dette fordi de mener at denne bevegelsen blir brukt for å forene pashtunere på begge sider av Durand. Men er det så rart, med den barbariske behandlingen de møter i Pakistan?
Til alle mine pakistanske venner og Medie-Norge, jeg er utrolig oppgitt over den umoralske stillheten dere baerer på. Jeg håper at dette blir en vekker for oss alle.
• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter