Grunn til bekymring
I Aftenposten 2. mai uttrykte 84 akademikere stor skepsis til Regjeringens planlagte mulighetsstudie om tilknytningsformer mellom utdanningsinstitusjonen og staten. Drøyt en uke etter at et opprop mot foretaksmodellen i sektoren i etterkant av kronikken ble åpnet, har over 2000 forskere og ansatte undertegnet. Debatter om temaet er under planlegging en rekke steder. Det viser at Regjeringens utspill har vakt dyp uro i sektoren.
Utdanningsministeren svarte i Aftenposten 6. mai at Regjeringen er blitt misforstått. Målet med mulighetsstudien er ifølge ministeren «mer autonomi», og foretaksmodellen er «kun er en av flere» muligheter. Hun hevder det er «uakademisk» å avvise noe før det er utredet.
Det høres jo riktig ut, men bare for dem som lar vaere å forholde seg til den historiske kontekst «utredningen» står i: Dette er blitt utredet før og da forkastet – med god grunn.
Mer markedsorientering
Man kan klistre merkelapper på (akademiske) kritikere og – som utdanningsministeren – si så mye man vil at foretak bare er en av organisasjonsformene som skal utredes. Men forvaltningsrettslig er det faktisk ikke så mange muligheter for annen omorganisering enn en foretaksmodell.
Hvis man ikke vil ha forvaltningsorganformen og ikke velger å organisere universiteter og høyskoler som stiftelser, så er det bare foretak i en eller annen form som gjenstår – med de konsekvensene dette har. Og foretaksmodeller har mye til felles enten de er statsforetak, helseforetak, Posten, etc.
Det er faktisk ikke noe poeng i å organisere enhetene som noe annet enn forvaltningsorganer eller stiftelser hvis man ikke ønsker seg en mer markedsstyrt organisering og dynamikk. Derfor kan man trygt slå seg til ro med at Regjeringens utredningsiver har mer markedsorientering og tilpasning som mål. Når departementet og statsråden nedtoner dette, kan det jo vaere fordi de ikke ønsker så mye oppmerksomhet akkurat om dette.
«Angrep» fra markedsaktører
Innenfor universitetsloven kan man gjøre mye, også i retning av markedstilpasning, men forlater man den forvaltningsorganformen som nå gjelder, vil det vaere vanskelig å begrense de negative effektene som forskning viser at foretaksmodellen har. En organisasjonsform som ligger utenfor forvaltningen, begrenser mulighetene for hva man faktisk kan gjøre langt mer enn en tilpasning av den nåvaerende organisasjonsform vil kunne gjøre.
EØS-retten vil også komme inn. Når universitetene er forvaltningsorganer, vil de fire friheter og konkurransereglene bare komme til anvendelse i den utstrekning universiteter og høyskoler driver økonomisk aktivitet. Organisert som foretak er utgangspunktet det motsatte. Da må man i hvert tilfelle argumentere for at den enkelte oppgave er en oppgave av allmenn interesse for at den skal falle utenfor disse reglene. Materielt sett behøver det ikke å spille en rolle, men det gjør virksomheten mer utsatt for «angrep» fra markedsaktører – i tillegg til å medføre mer byråkrati.
Summa summarum: Hvis utdanningsministeren ønsker å gi større autonomi til universiteter, kunne hun sette i gang en utredning om konkrete utfordringer og løsninger i sektoren. Men en mulighetsstudie om modeller og tilknytningsform peker kun mot et alternativ: foretaksmodellen. Det er derfor vi er bekymret.