For deg mellom 13 og 21 år!
Vi trenger å finne tilbake til et liv uten skjerm.
Telefonen var limt til hånden min. Jeg hadde bygd opp musklene i tommelen min til å scrolle gjennom Instagram.
Hver gang jeg hadde fem minutter til overs, gikk tankene mine til Facebook. Mailen min ble sjekket altfor ofte. Snapchat-streakene mine ble pleid med omsorg.
For noen uker siden innså jeg hvor utrolig avhengig jeg var av telefonen min. Da vennene mine og jeg tok oss selv i å stirre i hver vår skjerm isteden for å snakke med hverandre, startet vi å reflektere over hvor mye tid vi bruker på disse små maskinene vi baerer med oss hvor enn vi går.
Vi tok grep
Da vi innså dette, tok vi grep. Vi ønsket oss en hverdag uten en skjerm lysende mot oss hvert sekund. Vi lengtet etter mer tid til hverandre, mer tid til å observere den virkelige verdenen rundt oss, mer tid til å tenke. Mindre tid på å oppleve andres hverdag gjennom bilder. Ønsket om å slippe å kjempe mot mobilens konstante varsler under en samtale vokste seg sterkere. Ønsket vårt om en hverdag naermere hverandre og en hverdag naermere oss selv brant inni oss.
Så vi tok grep. Jeg lastet ned en applikasjon som måler tiden jeg bruker på mobilen hver eneste dag. Jeg prøver å holde det under en time. Kompisen min påpekte at farger er lokkende, så vi stilte inn telefonene våre på svart/hvitt modus. Jeg ga opp å fortsette snapchat-streakene mine. Slettet Instagram fra telefonen. Slo av alt av varsler.
Jeg tør å kjede meg igjen
Jeg sitter igjen med en telefon som ikke lyser opp av varsler, en telefon som ikke viser meg hvor mange uleste meldinger jeg har, og ikke overraskende har jeg mye mer tid. Jeg finner tid til å la tankene vandre, tør å kjede meg igjen.
Isteden for å observere mine venners oppstilte bilder på Instagram, ser jeg verden rundt meg, legger merke til hvordan venninnen min krøller leppene sine når hun snakker. Ser hvordan bladene danser i takt med vinden når vi spiser ute. Jeg lar telefonen ligge nederst i sekken, kan ikke dra den opp hver gang jeg har tre minutter til overs.
Verdien av å kjede seg er en verdi vi har glemt, og vi klarer ikke lenger se de små tingene rundt oss. Kjedsomhet gir oss rom til å tenke, rom til å bli vant til ikke hele tiden å bli underholdt. En hverdag uten mobil gjør deg mer observant, og du setter mer pris på den fysiske verden rundt deg.
En kamp å gi slipp
Det er ingenting naturlig med måten vi bruker mobiler på i dag. Det ligger ikke i menneskets natur hele tiden å bli underholdt og stimulert. Konstant å få inntrykk og meninger slengt mot seg kan umulig vaere bra for noen.
Vi trenger å finne tilbake til et liv uten skjerm.
Det er en kamp med oss selv fordi det kan vaere skummelt og ikke minst kjedelig å gi slipp på å bli konstant underholdt. Det er så viktig å la tankene vandre fritt, og vi må laere oss å stå i det.
Det er en kamp med menneskene rundt oss fordi det er vanskelig å vaere den eneste som ikke er aktiv i gruppechatten, den eneste som ikke så bildene fra helgen. Hvis alle legger fra seg mobilen, gjør man det enklere for den enkelte å gjøre det samme.
Og til slutt er det er en kamp mot de store sosiale mediene som bevisst skaper avhengighet og bygger opp et behov for oss å holde seg oppdatert. Legg merke til hvordan du strekker deg mot mobilen etter vane. Legg merke til hvordan du føler deg belønnet når du får enda en dag i streaken, legg merke til hvordan logaritmene vet akkurat hva du trenger for å bli underholdt. Vit at alle sosiale medier er bygd opp for å få deg til å bruke så mye tid som mulig på dem.
Vit at du mest sannsynlig er avhengig av mobilen din. Vit hva du går glipp av, og viktigst av alt, vit at du kan ta valg for å begrense din egen mobilbruk. Jeg tok de valgene for noen uker siden, du kan ta dem i dag.