Kronikk debatt
Småstater og institusjoner kan øve innflytelse i skyggen av storpolitikken, men det krever at de tilpasser seg omstendighetene.
I en kronikk i Aftenposten 6. mai fremhever Sverre Lodgaard, seniorforsker ved NUPI, ti forhold som angivelig fører til at verden faller fra hverandre. I virkeligheten er det noe annet vi er vitne til – at internasjonal politikk normaliseres. Selv om en USA-ledet liberal verdensorden viskes ut, er det kun i lys av Lodgaards begrensede ordensskapende mekanismer at det fremstår som om verden raser sammen. Hvis man derimot anerkjenner at andre mekanismer som tradisjonell stormaktspolitikk, maktbalansering, polaritet, atomvåpen og geopolitikk kan fostre stabilitet og orden, er det lite som tyder på at verden faller sammen.
Ønsketenkning
La oss analysere Lodgaards argumentasjon. Han hevder at FN-pakten og folkeretten nå undergraves, og at det ikke er noe omforent grunnlag for global styring. Videre argumenteres det for at multilateralismen svekkes. Utviklingstrekkene som beskrives, medfører imidlertid ingen kollaps.
Faktum er at supermaktene og stormaktene opp gjennom historien alltid har tatt seg til rette når deres interesser står på spill. At institusjoner og internasjonal rett settes til side når stormaktspolitikken vender tilbake, er normen i internasjonal politikk. Dette betyr ikke at verden faller fra hverandre, men at verden ikke fremstår slik Lodgaard kunne ønske seg den.
Motvekt etableres
Etter den kalde krigens slutt har vi lagt bak oss tre unike tiår i verdenshistorien. I denne perioden kunne USA fritt intervenere militaert på den globale arena fordi landet var langt mektigere enn alle andre stater. Nå beveger verden seg tilbake til et nytt bipolart system, med USA og Kina som de to eneste supermaktene.
Når makten i internasjonal politikk relativt sett fordeles på flere stater i stedet for en dominerende hegemon, vil maktbalansering bli mer fremtredende. Denne utviklingen og fremveksten av en ny verdensorden vil utgjøre et nytt grunnlag for konflikt, fred og stabilitet, men det er ingen grunn til å anta at verden faller fra hverandre.
Det internasjonale system er bipolart
Videre hevdes det at kinesiske analytikere mener vi går inn i et nytt bipolart system. Sannheten er tvert imot at kinesiske myndigheter, godt hjulpet av de aller fleste kinesiske analytikere, helt siden slutten på den kalde krigen har argumentert for at verden er multipolar. Det er nettopp mot dette bakteppet at min nye bok The Return of Bipolarity in World Politics (Columbia University Press) har vakt interesse i Kina.
I boken kritiseres Harvard-professoren Graham Allisons tese om økt risiko for konflikt mellom USA og Kina, som Lodgaard trekker frem. Allisons datasett baserer seg på stormaktskonflikt i multipolare systemer de siste 500 år, men dagens internasjonale system er bipolart. Om vi legger dette til grunn, blir resultatet et helt annet. Rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen under det forrige bipolare systemet førte ikke til direkte krig mellom de to supermaktene. Med to nye motpoler, USA og Kina, vil det fra et polaritetsperspektiv vaere økt sannsynlighet for en ny langvarig fred. Det er for øvrig verdt å legge merke til – en observasjon Lodgaard forbigår i taushet – at de tre fredelige transisjonene i Allisons datasett fant sted i en verden med atomvåpen.
Geopolitiske utviklingstrekk
En annen bekymringsfull utvikling som Lodgaard fremhever, er tilbakeslagene for det europeiske integrasjonsprosjektet. Igjen er det vanskelig å se at verden faller fra hverandre fordi samarbeidet i Europa vakler. Et slikt provinsielt verdensbilde fanger ikke opp de viktigste utviklingstrekkene i verden i dag.
Kinas vekst har ført til en maktforskyvning verden aldri har sett maken til. Aldri før har en stat vokst seg så mektig på så kort tid relativt til alle andre stater. Verdens maktsentrum flyttes nå til Asia, og Europa vil gradvis måtte avfinne seg med en plass i periferien. Snarere enn å betrakte denne geopolitiske utviklingen som et produkt av «følelser», slik Lodgaard foreslår, gir det større forståelse å se på utviklingen i lys av klassisk geopolitisk tenkning, for eksempelvis betydningen av land og sjømakt.
Småstater og institusjoner kan overleve og øve innflytelse i skyggen av stormaktspolitikken, men det krever at stater tilpasser seg omstendighetene. Dette er en strategisk og diplomatisk kunst som mange beslutningstagere og stater har glemt etter tre tiår i ly av en USA-ledet liberal verdensorden. Selv om denne kunnskapen nå må hentes frem igjen, er ikke det et uttrykk for at verden faller fra hverandre. Den vil holdes sammen av mekanismer som Lodgaard gjør seg selv, og oss, en bjørnetjeneste ved ikke å se i «hvitøyet».