Finnmarksopprøret var uunngåelig

Høyre og Frp var like uinteressert i regionreform som finnmarkingene. Det blir ikke revers av den grunn.

Fravaeret av engasjement og bankende hjerter skapte inntrykk av at det ville vaere lettere å gjøre noe med fylkesstrukturen enn kommunestrukturen. Høyre og Frp har drømt om store og langt faerre kommuner, noe som skulle gjøre fylkeskommunene overflødig, en slags miniversjon av Oslo-modellen.

De andre partiene har vaert opptatt av å beholde det tredje nivået ut fra en tanke om at det bidrar til maktspredning. Rundt i Norge er det få som tror at en fjerning av fylkeskommunen ville gagnet selv større kommuner i form av at de ville få flere oppgaver og mer innflytelse. Frykten for at staten bare ville sluke enda flere oppgaver og ressurser er basert på lang og entydig erfaring.

Dermed er fylkeskommunen blitt en slags garantist for at sentraliseringen ikke løper løpsk, og ønsket om å forbedre strukturen har ligget der lenge. Faerre og sterkere regioner har vaert nøkkelen. Viljen til å prioritere regionreform har imidlertid vaert vekslende. Den rødgrønne regjeringen, med Senterpartiet i førersetet, ville gjøre noe, men ga opp. Lokal motstand mot sammenslåing trumfet alle argumenter for endringer. Siden er det blitt ikke bare Senterpartiets, men også Arbeiderpartiets linje i slike saker.

Etter den kraesjlandingen har ingen brukt sin politiske kapital på det prosjektet. Før landet plutselig satt med en statsminister fra Høyre.

Lunkent Høyre

Ingen må forledes til å tro at det betyr at Regjeringen gjennomfører endringene med entusiasme. Men regionreform og nye oppgaver til det tredje styringsnivået var en forutsetning for å få Venstre og KrF med på kommunereform.

Så når kommunalminister Monica Maeland (H) nå reiser landet rundt som en slags regionreformens Jeanne d´Arc, skjer det med like stor innlevelse som Bent Høie (H) forsvarte reservasjonsrett for leger: De gjør det fordi samarbeidsavtaler tilsier at de skal gjøre det, ikke fordi de kjemper for en hjertesak.

I krigen for KrF

Bent Høie og Regjeringen snudde i saken om reservasjonsrett for leger. Motstanden ble for stor. Det skjedde ikke, og ville ikke skjedd, uten at KrF sa det var greit. Denne lojaliteten til KrFs saereste saker er helt vesentlig når KrF skal vurdere sitt forhold til Regjeringen og Erna Solberg.

Nå sitter KrF, på et vis, igjen med nøkkelen. I motsetning til i kommunereformen var KrF innstilt på å bruke tvang i regionreformen – noen steder. Rogaland og Møre og Romsdal får fortsette som før, uavhengig av nabofylkenes ønsker. Finnmark får ikke det. Denne inkonsekvente tilnaermingen har ført til bisarre utfall, som den nye Viken-regionen. Inkonsekvens bereder grunnen for omkamper, og da kommer de selvsagt.

Forutsigbar motstand

Det finnes knapt et menneske som oppriktig synes Viken-konstruksjonen er en god idé, og enda faerre som tror den vil overleve uten justeringer saerlig lenge. Da er det annerledes i trøndelagsfylkene, der en fylkessammenslåing raskt ble naturlig. Tanken var tenkt før. I Hordaland og Sogn og Fjordane var tanken også tenkt før, og entusiasmen for en ny vestlandsregion var tydelig også da den rødgrønne regjeringen prøvde seg. Finnmark og Troms har ikke en slik forhistorie, noe som bidrar til at tvangsvedtaket oppleves som saerlig provoserende i Finnmark.

Protestavstemning

Presset for å snu vil bare øke. Slett forarbeid, inkonsekvente vedtak og manglende entusiasme for reformen er i ferd med å presse all luft ut av den. Da Finnmark avholdt folkeavstemning om sammenslåing denne uken, sa 87 prosent av dem som deltok nei til den nye regionen. Så er det lett å mene at det er absurd at det avholdes folkeavstemning etter at stortingsflertallet har gjort sitt vedtak, og ikke før, noe som tross alt var gjennomgangstonen i kommunereformen. Men når muligheten finnes, må ingen vaere overrasket over at den blir brukt.

Usynlige KrF

Lite tyder på at Regjeringen har tenkt å gi seg, noe kommunalminister Monica Maeland har saerlige forutsetninger for å markere. KrF tar som vanlig på seg usynlighetsdrakten når det blåser, akkurat som partiet gjorde under reservasjonssaken. Det lar Regjeringen ta støyten for en sammenslåing partiet var med på å drive frem og å vedta.

Olof Palme sa at politikk er å ville. Problemet med denne reformen er at så få vil den, til tross for at prinsippene den bygger på er logiske for alle som ønsker sterkere regioner. Kanskje kunne det vaert håp hvis ambisjonene om å flytte ut oppgaver var større og mer håndgripelig, men det er jammen ikke sikkert.

Nå fremstår reformen som kroneksempelet på et slapt og elendig kompromiss.