– Det måtte en kvinne til for å skape denne tøffingen
I Ray Donovan bruker han balltreet for å ordne opp i Los Angeles-elitens problemer.
Skuespiller Liev Schreiber mener likevel det er noe vakkert ved rollefiguren.
– For å vaere aerlig tror jeg det kun er en kvinne som kunne skapt en så helstøpt og nyansert figur som Ray, sier skuespiller Liev Schreiber om karakteren han spiller i TVserien Ray Donovan, som vises på HBO.
Ray Donovan er en såkalt fikser, en person som ordner opp i alle problemene til de rike og berømte i Los Angeles. Ann Biderman, som står bak serien, har tidligere skrevet NYPD Blues og politiserien Southland. Handlingen i Ray Donovan foregår på gal siden av loven. Hovedpersonen er en klassisk antihelt som lar balltreet snakke for seg.
Aftenposten traff Schreiber under filmfestivalen i Berlin. Der var han for å promotere den prisvinnende Wes Andersonfilmen Isle of Dogs, som Schreiber har en av stemmene i.
– Er det vanskelig å forsvare Ray Donovan etter alle #metoo-avsløringene?
– Nei, Ray selv er et offer for mishandling. Han ble misbrukt av en katolsk prest da han var gutt. Volden han utøver, kommer derfra. Ray Donovan er bygd på en idé om lojalitet. Han er egentlig en forferdelig karakter, men han er lojal, og det er vakkert, mener Schreiber.
Svaert lukrativ
Skuespilleren rager 1,90 over bakken, og han har en fremtoning som minner om den tøffe Ray Donovan.
– Nå for tiden får jeg roller som tøffinger. Jeg er Ray Donovan, og det er svaert lukrativt. En fem års kontrakt gjør at jeg kan sende ungene mine på privatskole, sier Schreiber, og legger til at han ikke alltid har vaert så heldig.
Som mange andre unge skuespillere slet han med å holde seg på bena økonomisk i starten av karrièren, selv om han var ansatt ved et av de store teatrene i New York.
– Jeg fremførte de største dramatiske tekstene på scenen og tjente 300 dollar i uken. Det kan du ikke leve av. Ved siden av jobbet jeg som tekstforfatter. Det var en periode jeg bare ville gi opp. Jeg vokste opp i et hjem uten penger, og jeg hadde ikke lyst til å vaere fattig. Hvis du vil bli rik, ikke bli skuespiller, fortsetter han.
Schreiber mener skuespill handler om mye mer enn berømmelse.
– Barna mine forbinder det å vaere skuespiller med stjerner og Hollywood. Jeg vil ikke føre flere unge, som ikke skjønner at skuespill er et håndverk, inn i yrket. Jeg har allerede avslått flere roller som folk i bransjen har tilbudt barna mine, sier han.
Fikk ikke se fargefilm
Schreiber hadde ingen tradisjonell barndom. Da foreldrene hans ble skilt, flyttet han med moren til New York. De to var husokkupanter. Hun livnaerte seg som drosjesjåfør. Det var moren som laerte ham å lese. Han fikk ikke lov til å se på fargefilm, så han ble flasket opp på gamle svart/hvitt-filmer. På college sa Schreibers laerer at han burde satse på skuespill.
– Jeg hadde en ukonvensjonell barndom. Det var kanskje én av grunnene til at jeg valgte scenen. Når du jobber med de samme menneskene hver kveld, er det intimt, nesten som en familie, sier han.
Hunder på en søppeldynge
Schreiber har i løpet av sin karrière stått på teaterscenen, hatt regi, skrevet manus og vaert skuespiller i film- og TV-produksjoner. Han har nytt godt av strømmetjenestenes inntog på seriemarkedet, men ser at den smale filmen sliter.
– Det er vanskelig å få finansiert et prosjekt i Hollywood dersom det ikke er en stor blockbuster. Det jeg liker så godt med Berlinalen, er at den minner publikum på at det finnes andre filmer og andre perspektiver der ute. På sikt tror jeg at også det smale innholdet kommer til å finne sin plass, og at nettopp strømmetjenester er en god
plattform for et bredt og variert innhold, sier Schreiber.
Regissør Wes Andersons Isle of Dogs er en film om en gjeng fortapte hunder. Den mottok regiprisen under årets Berlinale, og kan ses på kino i Norge nå.
Animasjonsfilmen om en oppdiktet storby i en dystopisk fremtidsversjon av Japan har en relevant politisk undertone. Dét hadde ikke regissør Wes Anderson planlagt da han startet arbeidet med filmen for drøyt fire år siden.
– Den totalitaere regjeringen, flyktningstrømmen og isolasjon er tydelige temaer. Det sterkeste elementet for meg i filmen er forholdet mellom hundene og menneskene. En hunds evne til medfølelse, kjaerlighet og tålmodighet er utrolig. Vi mennesker er jo samme rase, så vi burde ha mer tålmodighet med hverandre. Av og til lurer jeg på om vi i det hele tatt har evnen til medmenneskelighet, avslutter Schreiber.