Utvider lydhorisonten
som en slags medprodusent, og bandet later til å ha latt seg inspirere av hans uredde holdning til sonisk eksperimentering.
Det er mer variasjon enn tidligere, og de begrenser seg mindre når det kommer til nye ideer, uten at de mister sin minimalistiske sjarm. Forandringen er merkbar, men ikke drastisk.
En bølge av vellyd
Nydelige «Dive» åpner i et stemningsfylt og dronende humør før rytmeseksjonen gir den nytt liv som shoegazerock midtveis. «Girl of the year» maler på sin side honningtykt der lag av synther og gitarer blir til en bølge av vellyd.
Den utvidede paletten gir hvert spor større egenart, men låtene former fremdeles en kohesiv helhet og bandet beveger seg aldri så langt ut av komfortsonen at de mister seg selv.
Grunnstenene er der med florlette synther, tykke gitartepper, og Victoria Legrands behagelige hvisk. Avsluttende «Last ride», som klokker inn på nøyaktig syv minutter, oppsummerer reisen ved å sakte bygge seg opp med flere og flere detaljer før den til slutt løses opp i en enkel harmoni.
Beach House har holdt et høyt nivå gjennom hele karrièren, noe som ikke kan sies om de fleste drømmepopbandene fra samme aera. I løpet av de siste 14 årene har de perfeksjonert sin lille nisje i sjangeren, og nå er de tydelig klare til å ta musikken i nye retninger. Det lykkes de med.
Det er bare å glede seg til konserten i Oslo i oktober.
innsikt.aftenposten.no.