Har du mistet troen på rock, prøv dette!

Mudie, samt Drones-gitarist Dan Luscombe.

Passe skranglete

Låt nummer to, «City Looks Pretty», demonstrerer bandets lettbente vesen. Et tynnmasket gitarøs under Barnetts kledelig uttrykksløse måte å synge på får samtlige indierockbrikker til å falle på plass. Det låter både levende og troverdig.

Bandet får låtene til å høres ut som ferskvare, som om de ble laert av medlemmene i går, sånn akkurat passe proft skranglete. Det er i det hele tatt mye gitarsnop å rope hurra for her. Bare hør de skurrete melodisnuttene på «Charity». Aimee Mann kunne ikke ha gjort det bedre!

Courtney Barnett har nemlig en solid popteft som søtner stoffet. Det naermeste bandet kommer punken er med «I´m Not Your Mother, I´m Not Your Bitch», et kort bekjentskap som ville ha stått seg fint i 1977.

Den nye Dylan

Ellers er det også sånn at to av Barnetts favorittband fra yngre dager, Pixies og Nirvana, avsetter merker i musikken hennes. «Nameless, Faceless» kommer fra den kanten. Sangen tar for seg menn og aggresjon og holdes oppe av koring fra The Breeders’ Kim Deal. Avslutningslåten «Sunday Roast» er det naermeste albumet kommer en ballade. Den rommer Courtney Barnetts mest tilbakelente øyeblikk og er en sjarmerende kommentar om vennskap.

Courtney Barnett omtales som den nye Bob Dylan og som den raskest stigende stjernen på rockehimmelen. I lys av dette er det imponerende å høre hvordan hun klarer å lytte til seg selv. Tell Me How You Really Feel er ingen genistrek, men den holder lenge for alle som nøyer seg med det heftig bunnsolide.