Har han begått det perfekte mord?
Men jeg velger å ta ham på det største alvor. Han er en filmskaper som er uhyre bevisst hvordan filmene hans virker på publikum. Han visste hva som ville komme når han går i strupen på oss med en seriemorder som våpen.
Som seriemorder er Jack, spilt av Matt Dillon, både en klisjé og en original: Han er ikke den første sosiopaten på film som sammenligner sine bestialske mord med perfekte kunstverk. Akkurat den biten er ganske tynnslitt, og von Trier tilfører ikke noe nytt til sjangeren, selv om bearbeidingen av seriemorderens «kunstverker» er fantasifulle i all sin grufullhet.
Nei, det er ved å invitere oss inn til en moralsk og filosofisk refleksjon sammen med seriemorderen at han hever filmen over dusinvaren, og gir oss noe vi ikke har opplevd før.
Von Triers egen sadisme?
Vi møter Jack første gangen ute i skogen, der han motvillig plukker opp en kvinne, spilt av Uma Thurman, som har fått motorstopp og er så utålelig at han begår sitt første mord. En ikke helt overbevisende start, men i løpet av de neste 12 årene skal han som sin allmektige skaper von Trier etterlate seg en distinkt signatur innen sitt felt.
Den scenen som skapte størst avsky i Cannes var det brutale drapet på en hel familie, en mor og to små sønner, som jeg for min del ble fysisk dårlig av å se på. Scenen kan få samme notoriske status som torturscenene i Funny Games av Michael Haneke – en annen filmskaper som iblant liker å plage sitt publikum.
Det som gjør scenene smertefulle er ikke blod og gørr, nei, hadde det bare vaert så enkelt – horrorfilmens effekter er noe vi i det minste har laert oss å forholde oss til. Trier har en annen plan for oss; vi får ikke slippe unna Jacks sadisme, vi må vaere vitne til den langsomme lidelsen og skjendingen av de døde kroppene. Trier forherliger ikke volden eller sadismen. Men det betyr ikke at han ikke liker å plage oss.
Dillons livløshet
Matt Dillon har et slapt og trist hundeansikt som passer godt til å speile den grunnleggende mangelen på empatiske evner hos Jack. Det kommer tragikomisk til uttrykk når han forsøker å imitere følelser foran speilet – en av filmens beste scener. Som intellektuell med dyp kunnskap om europeisk kulturhistorie er han derimot ikke like overbevisende. Dillon har spilt for mange hjernedøde dudes i amerikanske film til å fremstå som troverdig som arkitekt, filosof og vinkjenner (Anthony Hopkins derimot ...).
Det er også noe av problemet med filmen: Jacks døde ansikt, som kun brytes opp av hans kalkulerte kalde smil, skaper helt fra starten en avstand til oss. Han forblir en gåte vi altfor tidlig forstår det ikke finnes noen løsning på. Vi får heldigvis noe drahjelp av Vergo, som er Jacks samtalepartner. Han forblir usynlig for oss frem til slutten av filmen. Vergo spilles av Bruno Ganz, som har noe av den samme rollen som Stellan Skarsgård hadde i Nymphomaniac.
Filmskaper på krigsstien
Von Trier er helt avhengig av humanisten Vergo for å slippe unna med det darwinistiske og menneskefiendtlige tankegodset han lar Jack lire av seg. I starten er den retoriske duellen mellom de to underholdende nok, men von Triers dialog på engelsk er ikke blitt smidigere med årene, den er fortsatt flat, eller vontriersk.
I realiteten er dette en samtale von Trier har med seg selv, nedsunket i bunnløs europeisk livspessimisme – om ondskapens natur og forbindelsen mellom kunst og moral. Det er ikke noe han ikke har berørt før, men etter fadesen for syv år siden fremstår det litt annerledes.
Motbydelige temaer
Det er en ganske aggressiv filmskaper som her slår tilbake mot de kritikerne som mener at det hele tiden under overflaten har lurt en liten nazi i ham. Von Trier slår her et slag for retten til å behandle temaer vi finner motbydelige, som er på grensen til det forsvarlige. Det er selvsagt hans soleklare rett, og noe vi kanskje trenger mer enn på lenge. Det er bare så synd at filmen ikke er blitt bedre.
The house that Jack built hadde verdenspremière på årets filmfestival i Cannes. Filmen har ikke fått norsk distributør